Silver Lightning From a Black Sky

Kenneth Ishak

CD (2007) - Division / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Popsølv

Den perfekte, krystallklare stemmen og de treffende utleveringene.

Av Asle Frøkedal

Del på Facebook22.12.2007

Jeg er fast bestemt på at denne mannen burde vært landets største artist. Han burde hengt hos Skavlan og Anne Lindmo på kveldstid, og solgt mer enn Elvira og Morten Abel til sammen. Kenneth Ishak burde - kort sagt - kunne fylle Sentrum Scene bare ved å knipse med fingrene.

Vel, Norge er et kjipt land. Men i disse juletider er det vel mer korrekt å bruke tida på det som er positivt, i stedet for å sutre over alt som har gått galt. Så la oss konsentrere oss om den siste plata til Kenneth Ishak; Silver Lightning From a Black Sky. Den er nemlig enda bedre enn forventet.

Han graver enda dypere i seg selv, denne gangen, når han finner de tolv sangene som utgjør den nye plata si. Ordene er like gjennomtenkte og treffende som alltid, men tar kraftigere tak enn på lenge. Og jeg tror ikke det er måten han synger dem på, for Kenneth Ishak har alltid rørt ved perfeksjonismen når han har spilt inn sangene som har bygd hans allerede imponerende karriere. Jeg tror rett og slett mannen har skrevet sine beste låter, så langt. Og artisten Kenneth Ishak har definert seg selv så godt, at det ikke burde være noen tvil lenger.

For mannen er ikke lenger et låtskrivertalent, i alle fall ikke i ordets riktige forstand. Potensialet har for lengst slått ut i blomst, til tross for at mange mener det motsatte. Tvilerne burde sjekke ut denne, for her brillijerer han tidvis. Åpningen med The Passionate, New Rising Sun og A Tall Companion danner årets starttrio. Videre glir det i ujevnt tempe, med noen gedigne topper i Bright Time, Highway of Madmen og - absolutt fantastiske - Hell. Hele greia er pakket inn i fyldige arrangementer med strykere, blåsere og silkeglatt koring - perfekt lappet sammen, i smakfulle flerspann.

Silver Lightning From a Black Sky er kanskje det mest delikate plateproduktet fra Norge i 2007. Timene i Jörgen Walls studio i Stockholm har med andre ord betalt seg. Delikat powerpop med soulens energi og rockens motstand. Friksjonen ligger i innholdet - i lengselen, frykten og angeren. Plata høres ut som den er spilt inn på 90-tallet, et sted mellom The Posies' Dear 23 og Teenage Fanclubs Grand Prix, og den gir meg lyst til å ringe Store studio og be de sjekke prioriteringene sine. For jeg tror mange der ute kunne blitt overrasket. Over stemmen, fortellingen og den fantastiske evnen til å skrive melodier som burde vært skrevet 100 ganger før, men av en eller annen grunn ikke er det.

Og jeg vet jeg er lovlig sent ute nå: Men mellom alle Nintendoene og Seinfeld-boksene håper jeg så inderlig at det ligger noen flate powerpop-pakker med ansiktet til Kenneth Ishak på coveret.

Så får vi se om vi kan treffes på Sentrum Scene etterhvert.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: