Together We're Heavy

The Polyphonic Spree

CD (2004) - Good / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

'Hair' møter 'Disintegration'

Det er fremdeles like mye naiv og smittende glede over sola, men satt i i et større og bedre kontrollert system.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook04.08.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

"The beginning stages of the Polyphonic Spree" var en sjarmerende liksom-karismatisk skranglesak for folk som ikke liker kor.

Låter bygget opp rundt korte solo-vers fra lederfrø Tim DeLaughter, før koret i musikkbarnehagens demokratiske ånd, brølte til i resten av låta. En slags hippievariant av Torbjørn Egners Barnetimevise, dandert med soltilbeding og hvite kjortler.

"Together we're heavy" er helt identisk med "The beginning stages of...".

Identisk på samme måte som delene i en russisk Matryoshka-dokke passer inn i hverandre. De hvite kjortlene har blitt vasket sammen med farget tøy. Ekkoet av "It's the sun" fra "Stages" duver i bakgrunnen.

Det er fremdeles like mye naiv og smittende glede over sola, men satt i i et større og bedre kontrollert system. Man aner samtidig en slags bakenforliggende dysterhet. Det er som om om "Hair" møter The Cures "Disintegration" i gjensidig omfavnelse, i et studio så enormt at ikke en gang Albert Speer kunne ha pønsket det ut.

Låtene, eller seksjonene, forholder seg i hvertfall relativt nazistisk til Disneys standardformular for musikaler, og framkommer både som svulstige og tilnærmet parodiske på samme tid. Man kan nesten ikke tro at noen har skrevet disse sangene og ikke tenkt at det skal være en tegnefilm bak.

Jepp, vi er i vannmannens tid.

Åpningen er for eksempel en svulstig og bombastisk åtte og et halvt minutts libretto, som går over i barokk-poplåta "Hold me now" en låt som Julian Berntzen kunne kuttet noen lemmer for. Senere får vi den superenkle Thomas Hylland Eriksen-hyllesten "Two thousand places", en tidsklemme-låt som like fullt er genial i all sin voldsomhet, den svevende vakre og havfruelokkende "Suitcase calling" og den ultrakorte "Everything starts at the seam". Arrangementene, eller orkestreringen er større og mer omfattende, instrumentene er flere. Overgangene er tidvis så komplekse at man ser etter kameraene, eller i det minste scenen. Og ikke minst: sangerne har blitt bedre.

Til og med Tim DeLaughter har klart å legge av seg noe av kopimaskin-faktene i sin begeistring for Wayne Coyne og Flaming Lips.

Riktignok blir det vel mye av Sprees shakespeare-haiku, zen-synth og kjærlighets-røkelse mot slutten. Tittelkuttet er for eksempel et fint tidspunkt å gjøre noe helt annet. Og "When the fool becomes a king" balanserer faretruende på kanten til å velte over til det latterlige. Men dette er egentlig bare småting. Vi snakker tross alt om en konseptplate som nå har spredd seg over to utgivelser, og fremdeles fungerer.

Verdens største leikarring er tilbake, og månen er i det syvende hus. Ta på deg kjortelen og dans. Aquarius. Aquaaaariuuus.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: