Genre:
Rock
Stiler:
Hardrock / Scandinavian rock
Spor:
Headcleaner
Worth What You Steal
Eight Armed Strangler
In Your Eyes
Planet of Regrets
Can't Shake It
Bombshell Mind
Don't Try
Lookin' For Salvation
Dropzone
After Hour Rescue
Again
Referanser:
The Maggots
The Hellacopters
The Sewergrooves
Monster Magnet
![]()
Vrakpant
Ikke helt på nivå med hva denne gjengen kan få til på ei trang scene i et mørkt lokale ved midnatt.
Del på Facebook16.08.2003
Etter å ha sett Wrecks to ganger live for noen få år siden, hadde jeg kjempeforventninger til deres langspillerdebut. Konsertene var eksplosjoner i tung og hard rock, med kraft nok til å sprenge trommehinner. De få låtene jeg tidligere har hørt innspilt har kanskje ikke vært klassikermateriale, men de har vært preget av konsertenes energi.
For de som er ukjente med Wrecks, kan det opplyses at det er det andre bandet garagerock-bandet til Maggots' gitarhelt Måns P. Månson. Mens Maggots benyttes til å dyrke rå sekstitalls garagepunk, er Wrecks et grovkorna hardrock-band med mye 70-tall mellom linjene. Blant gjestene på denne utgivelsen er superprodusent Thomas Skogsberg og Henrik Wind fra garagegudene Strollers. I kontrollrommet er derimot Entombeds Alex Hellid ansvarlig.
Som nevnt gledet jeg meg til å høre dette. Skuffelsen var derfor stor når det ligner mer på standard Scandinavian rock enn gitarteppebombinga jeg gleda meg til. Låtene er stilsikre studier i rock, med referanser til en hel katalog av gammel moro. Her låter de likevel litt for tamt til at jeg føler meg tilfredsstilt. Jeg savner det lille ekstra av trøkk og voldsomheter.
Flere låter gir rockefot, men dessverre ikke frysninger på ryggen. Eight Armed Strangler, Can't Shake It og After Hour Rescue er tøffe og streite rockelåter som rister tak i lytteren. De rolige låtene har kanskje ikke samme schwungen, men Planet of Regrets høres ut som noe Monster Magnet kunne ha forkasta for noen år sida.
Wrecks har laget ei skive det er fare for at blir fort glemt. Større utblåsninger må til neste gang om de skal virke interessante i CD-spilleren. Forsterkerne må skrus til elleve og gi-faen-holdninga må komme til overflaten. På denne utgivelsen har de nemlig bare klart å virke sånn passe ville og smått inspirerte.
Groovissimo

Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp


