cover

Mine Damer Og Herrer

Apollo

CD (2002) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Morsmålsræpp / Jazz rap

Spor:
Kom Med Meg
Mine Damer Og Herrer
Sperra Inne
Tro Meg
Insomnia
Hvite Netter
1-2
Mer Tid
La Meg Ta Deg Med
Svake Mennesker
Frk. Alkohol
Siste Stikket
På Godt Og Vondt

Referanser:
Klovner i Kamp
Common
URO
Gatas Parlament

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Et kongerike for en Gerhardsen!

Vår venn Apollo klarer å unngå å lage en amerikansk hamburger, men kun for å ende opp med noe så norsk som kjedelig, grå grøt.

Generasjonen som bygger opp Hip Hop-Norge har fremdeles til gode å komme med det virkelig store monumentale verket. Bygget som på en måte setter en standard for og definerer hva norsk Hip Hop er. Et slags musikalsk Postgirobygget om du vil (nå forresten i ny splittversjon etter at Generasjonen Som Pusset Opp Norge™ har gjort sitt). Noen har holdt på norsk språk og norske samplinger som det viktigste for å lage noe norsk - som om bruken av norske spader nødvendig vis vil gi særpregede norske hus. Andre har tatt en 'Grieg' og konstruert med utenlandske redskaper - men inspirert av norsk natur, mens andre igjen egentlig kun skiller seg ut fra amerikanere ved at de fysisk befinner seg i et lite land nord i Europa og snakker dårlig engelsk.

Norske hip hop-artister generelt må allikevel krediteres for å være opptatt av å gå sin egen vei, noe som ligger nærmere (men ikke helt inntil) den egenrådige britiske drum&bass-dub-urban-garage-2step-doktrinen enn den USA-oversettende fransk-svenske linjen (alle på fullstendig kant med sine respektive lands utenrikspolitikk forøvrig), og det er denne banen Apollo også tar på denne etterlengtede langspillerdebuten sin.

Nå er kanskje ikke det å ta inn jazzmusikere i seg selv noe banebrytende trekk i rappeland, og forsøk på seriøs og "kunstnerisk" I'm-a-poet-not-a-thug hip hop finnes det, tro det eller ei, også en rekke eksempler på. Men når man hører på platen må man allikevel kunne si at han - med personlige tekster, og det på norsk, frigjort fra alle amerikanske klisjeer og med en nærhet du kun kan få ved å snakke til noen på morsmålet deres, sammen med det lett melankolske stemningsfulle preget av noe man kanskje kan kalle kjølig norsk popjazz - har klart å skape noe litt særegent.

Men uansett hvor flott det er at folk tør å velge sin egen stil, er resultatet alltid, alltid avhenging av godt gammaldags håndverk. Dessverre, må det sies (jeg vil jo alle det beste), havner Apollo temmelig opp med spaden/mikken i feil hånd. Hovedgrunnen er at svake tekster og NRK-korrekt-kjedelig produserte låter viser - på tross av hva mattelæreren min hevdet i alle år - at minus og minus ikke blir pluss, men faktisk et enda større minus! (Gråt, Lektor Golden! Gråt!)

En viss flyt og tilstedeværelse i framførelsen skal karen ha for, men det hjelper akk så lite når rimene holder langrennslimerick-standard og innholdet minner mer om babbel enn poesi eller historiefortelling. Den samfunnsrefsende Sperra Inne ville kanskje slått an på norsktentamen, men linjer som "og for hver dag så vokser problema, / mens vi krangler på at posa nå koster no på Rema, / folk tåler ikke stå i kø, klager mens de venter / mens den køen vi bør klage på er den med pasienter" gir liksom ikke det store aha'et. Og en fire minutter lang disselåt (1-2) uten en eneste skikkelig diss - vel, med mindre du regner med "(jævla mongor) du er ræva mann, ræva ja, / du er så ræva at de andre i Alien Breed virker bra! / Og det sier litt for de kan ikke en dritt" - er vel heller ikke å regne for noen lyrisk nyvinning.

Mangelen på spenning og friksjon er allikevel platas svakeste side. Det hele - fra Kakemonsterets standard beats til pene men uinteressante akkompagnement fra diverse medmusikanter og intetsigende forsøk på dypdykk i sjelens mørke kamre fra Apollo - er så platt og benløst at jeg hadde gitt venstrebeinet mitt for et spark i rævva. Plata går stort sett forbi uten at det egentlig er noe annet enn brysomme nødrim som hefter seg hos en, og selv om Hvite Netter for så vidt kan regnes for en fin poplåt, og noen kanskje vil synes Jannicke-samplede Svake Mennesker er gøyalt på fylla, er ellers det meste fast forward og raskt glemt.

Det noe pretensiøse over hele plata, som de coole svart/hvite omslagbildene, et studio som heter isit Art?, og en tilsynelatende tro på at bruken av ordet 'prekær' er 'å ta norsk rap et skritt lenger' gjør bare det lave prestasjonsnivået enda mer, um, prekært?

Takke vet jeg Klovner I Kamp som i det minste kan lage litt hurra og tutt og knull (for ja da er det vår i Norge).

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver

(4AD)

Bon Iver handler om mye, hovedsakelig selvtillit, nyoppdaget identitet og de gode gamle røttene.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
Fuku - I bakvendtland - Fuku synger Alf Prøysen