Wave of Mutilation

Pixies

CD (2004) - 4AD / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Gigantic!

Vi gamle visste det fra før, men det er vel en del kids der ute som nå bør bli kjent med dette bandet.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook20.05.2004

Jeg likte ikke 4AD noe særlig godt den gang. De ble litt for arty farty med sin sære britiske teaterpop, ga ut skiver med omslag som så mer ut som kunstverk og med artister som bar kjipe navn (Dead Can Dance, Cocteau Twins). Yuk. Striden rundt 4AD dannet grunnlaget for mang en prinsipiell debatt med likesinnede om engelsk kontra amerikansk musikk på 80-tallet. Et ikke uviktig tema, for all del, men som i dag selvsagt virker noe utdatert. Poenget er at jeg i en årrekke stort sett unngikk katalogen til 4AD. Det kunne blitt skjebnesvangert.

Så var det at ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de mørkeste dalfører i Norge. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker av to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene. Surfer Rosa (ikke en gang tenk på det norske bandet) avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe, hva skal jeg si, nytt, catchy og rart på en gang - begrep som fortsatt benyttes i dag her i gården, men som i større grad har mistet sin mening. Pixies. Surfer Rosa. Ute var det sommer og sol, og platen skulle vare til langt ut i neste. Den het Doolittle og var utrolig nok enda bedre. To plater (sammen med den unikt sterke debut-EPen Come On Pilgrim (1987), som mellom oss sagt er min personlige favoritt) som ikke kunne sidestilles med noe annet inntil Nevermind kom noen år senere og markerte en ny æra. I et par år var dette bandet rockens guder, og ikke engang en ordrenekt til Roskilde kunne rokke ved den stillingen.

Nå er vi voksne og alvorlige og vet selvsagt bedre. Nå som deres platekarriere (1987-1991) samles på en CD kan vi rynke brynene. Hmmm... Pixies kan plasseres inn i en lang tradisjon, de var kanskje ikke sååå originale. Låtene kan plukkes fra hverandre, analyseres med et kritisk blikk, svakheter kan trekkes frem i etterpåklokskapens navn. Og er ikke 23 låter i overkant? Savnes likevel ikke akkurat den spesielle favoritten her? Lukter det ikke litt vel mye $$ når de nå kommer sammen igjen på sommerturné? Er det ikke snart nok samlere med dette bandet på markedet? Yeah yeah yeah. Jeg lar det ligge. Det viktigste er at du, snart 20 år senere, vanskelig vil klare å samle 23 så sterke poplåter på en og samme plate av noen annen artist. Klart Pixies tapte seg litt mot slutten, klart at Frank Black skulle blitt kidnappet av aliens i 1989 og med det blitt et av rockens store ikon. Men slik gikk det altså ikke. Det var egentlig aldri noe særlig dramatisk med Pixies (med unntak av Kim Deals notoriske trang til å godte seg med farlige søtsaker), så basic, så enkelt, og likevel så bra. Wave of Mutilation er rett og slett et perfekt soundtrack til sommeren 2004, nesten slik Surfer Rosa var det i 88 og Doolittle i 89. Tviler du så kan du bare sette på Where Is My Mind?, snu høyttalerne utover, ta av deg på beina og ta en runde på hendene mens du synger: "With your feet in the air and your head on the ground, try this trick and spin it, yeah..."

Komplett bortkastet for de som kjenner skivene godt fra før, selvsagt, og denne samleren verken kan eller bør erstatte de originale platene. Men det er en flott veiviser, et minnesmerke og en glimrende samling. Hvorfor? Pixies forente altså popens umiddelbare kraft med punkens energi, av og til med mer vekt på det første (Here Comes Your Man) eller det andre (Tame), som sjelden falt inn i det ordinære. Pere Ubus post-punk, Nirvanas dynamikk og Sonic Youths vrengte melodier kan nevnes, men de høres fremdeles mest ut som Pixies. Det har ikke blitt utdatert, det er kontrollert og tight, men også løssluppent, rastløst og virilt. Surfpop møter urban angst, en fyrrig latino dater katolsk synd og skam. Black Francis skrev noen aldeles uforglemmelige låter og synger med med ungdommelig guts ikke mange kan matche. Deals sentrale basslinjer står like støtt den dag i dag, Santiagos finurlige gitarpassasjer og Loverings motoriske rytmer var det som skulle til for å fullende bandet. Her kan du høre alt dette, mer eller mindre kronologisk. Du vil bli påminnet om at bandet ble mer sofistikerte etterhvert, at Frank Black og hans space-ego ble større enn godt var, men også at Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) slett ikke var så ille, at når alt kom til alt så gikk Pixies til bunns med flagget nesten til topps. Og 4AD? Jo da, de var slett ikke så verst de heller. I dag presenterer de til og med nye elever fra Pixies-skolen som TV On the Radio og Blonde Redhead!

Toppkarakteren spares til at Doolittle og Surfer Rosa en gang skal få sin rettmessige hyllest i dette organet. Er det opp til meg vil Wave of Mutilation fungere som en døråpner for en ny generasjon nysgjerrige ungdommer som med fettede fingre fortsatt får kilinger av å gå inn i en platebutikk når de løfter opp en plate av et band de knapt nok har hørt tidligere.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: