cover

The Complete Released Works 1968-1999

Svein Finnerud Trio

4 x CD (2008) - Plastic Strip / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Avantgarde / Frijazz / Samtidsmusikk

Spor:
Mazatlan
Elenora De Gileramo
IDA
Cocarde
JABA 768
Bernhard
Alnafet Street
Cartoon
Plastic Sun
Touchng
Dee Dee
Parelius N.
Strings


Da egenvekten
Navlen min / Da de tok den høyre armen / Når jeg ikke har plass / Natten som alle vet kommer / Jonas / Da Jesus stakk
Dementi
For noen tid siden sviktet lyden / Narcissus / Ansjosen / Vi støpte kongen / Ut av caravellen kom
Hit de flyver / 17. mai toget
Reklamasjon / Han bodde alene / After the ball II
Vil du kjøpe en blomst / Havet / 27. mars 1970
Mr. Cocky
Olga
B
The Special Miracle
Limpin'
Tribute to Charlie Haden
Thoughts
Speedway
It Was Preaching to the Wind


Travel Pillow
Linford C
Gentle Territory
Hangin Around
Duty Calls
How High the Moon
Enphant I
Nothing Important
Enphant II
Mixed Marble
Ballad For Bendik
Den andre


DVD

Referanser:
Paul Bley
Ornette Coleman
Charlie Haden
Jan Garbarek
Calle Neumann

Vis flere data

Se også:
Preachers - The Unreleased Works 1969- 1980 - Svein Finnerud Trio (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jazz rock - freak out

Hvor fri kan man være? Svein Finnerud er evig bundet til Club 7-stadiet i norsk jazzhistorie.

Rus og transe. Francis Bacon maler som besatt. Evig eies kun det tapte. Liv overvinnes av død. Livet er teater. Du og jeg er teater.
Lyrikk, teater og poesi.
Spontan lesing fra virkelighetens partitur. Impuls. Instinkt. Telepatisk kontakt og kommunikasjon.

Prosess, ikke produkt! Skapelsen, den skjer nå. Hele tiden. Jeg skaper. Du skaper. Det skjer her og nå, ikke stå der og vent utenfor!
Det er et skapende kollektiv i Munkedamsveien. Det handles uten penger. Kanskje venners venner har penger til øl eller rødvin. De kan kjøpe musikkteater for et lite glass eller to.
Skyggepantomime. Skyggeboksing med kultureliten. Kultur til å le av. Til å gråte av. Til hvermanns forlystelse. Harme. Drep alle kunstnere! Alle dreper kunstnere. Alle kunstnere dreper. Forestillingene om det bestående. At mentalitet ikke kan endres. At de fleste i verden lever i et tyranni. Markedskreftenes tyranni. Det må være rom for forandring!

Diktlesingen fra scenen opphører. Det viskes i krokene. Er dette bløff eller alvor?

Akkurat DET spørsmålet må være sentralt i legendariske Svein Finnerud Trios legendariske virke innenfor Club 7-miljøet. Hvis noen i Norge virkelig utfordret lytteren så var det dem, gjerne i form av provokasjon eller humor.

Plastic Strip har tidligere offentliggjort flere arkivopptak med denne legendariske trioen. Nå har turen kommet til det materialet som, så vidt i mange tilfeller, ble utgitt i perioden 1968 til årtusenskiftet.

Paul Bley forløste alle frijazz-instinktene til gutta på Arbeidsbrakka ved Asker realskole. Snart jammet de med oljemalerier og hadde brytekamper på blikkplater. Konserter med bruk av ergometersykkel og gressklipper med en varighet på seks timer. Frijazz og samtidsmusikk smeltes sammen og musikalske ideer uttrykkes med grafisk notasjon. Noteark er fortsatt lov, dersom de brukes til tegninger, piler og symboler som ikke ligner på den gamle verdens kasserte noter. Musikerne klapper og bukker og takker entusiastisk salen for konserten. Det var jo publikum som framførte konserten.

Utøveren er tilhører, det er lytteren som er skaperen av rekkefølgen på inntrykkene, ergo lytteren er faktisk komponisten i sitt eget hode. Lydkick. Bruk syn, smak og følelse for å nå musikken, men ikke ørene. 1968 var året for anarki og kaos, demonstranter skytes i USA og Frankrike er en hårsbredd fra generalstreik og en ny revolusjon.

Lite jazz utgis i Norge på denne tiden. Norsk Jazzforum må gjøre egne grep. Resultatet er Egil Kapstads Syner (Live at the Munch Museum, Oslo) Jan Garbareks Til Vigdis og den eponyme Svein Finnerud Trio. Innspillingene til sistnevnte er gjort ved flere anledninger i løpet av 1968, blant annet fra deres første konsert for et større publikum ved Munchmuseet den 6. mars. Grunnlaget for de fem improvisasjonene var temaer skrevet av henholdsvis Paul Bley, Carla Bley, Kåre Kolberg, Bjørnar Andresen og Svein Finnerud. Plata er famlende, overraskende stillferdig og faktisk også overraskende rytmisk og tonalt, for eksempel på sporet Elenora De Gileramo. Materialet viste altså stor spennvidde fra atonal instrumentstøy til nesten funky rytmiske partier. Akkurat dette kan man vel si ble et varemerke! Trioen fant uforvarende grunnsteinen til Rune Grammofon, sitt eget magiske trylleformular snudd vekk fra solen ned mot jorden. Slik skulle det ligge gjemt i over 20 år. Bare innvidde visste om gjemmestedet.

Plata utkom samtidig som trioen fikk stadig flere spillejobber, noen sammen med Jan Garbareks kvartett, Terje Rypdal og Calle Neumann. Oppdrag for Rikskonsertene. TV-opptredener på NRK. Den 6. februar 1970 blir materiale innspilt med tanke på ny LP-utgivelse, men plateselskapene står ikke akkurat i kø for å gi ut dette. Trioen (der Espen Rud midlertidig er erstattet av Svein Christiansen) samarbeidet så med kunstneren (Finneruds likemann i så måte!) og poeten (akkurat det i en relativt kort periode) Trond Botnen og Calle Neumann i prosjektet Multimal, delvis sponset av Den norske Bokklubben i 1971. Diktene er hentet fra samlingene Nattordbok og Gruver Toms Hytte. Dette arbeidet er ikke like kjent som Briskeby Blues, men har litt av det samme lekende og humoristiske preget. Dette får meg til å tenke med glede tilbake til den gangen jeg skrev inn alle diktene til Ingentings Bjeller på PC i forbindelse med førstegangs utgivelse på CD midt på 1990-tallet, hadde mye glede av de tekstene! Trond Botnens tekster blir smakfullt kledd med både jazz (inkludert et tema av Herbie Hancock), julesalmer, vals og lydeffekter. Har du sans for lydbøker vil dette gi deg mye glede i mørke kveldstimer.

Sonet var i grunnen et av de mest risikovillige norske plateselskapene på denne tiden og trioens andre LP-utgivelse på egen hånd, Plastic Sun, så dagens lys i 1972. Men egentlig var ingen av de tre nevnte platene lenge ute i dagslyset, dette dreier seg om noen av de mest sjeldne platene utgitt innenfor kongeriket. Til denne kategorien hører også Andresen og Ruds plate sammen med Terje Rypdal som trioen Min Bul. Plata ble utgitt i 1970 av Polydor, men i noe som må kalles et testopplag. Nøkkelen til Rypdal og Garbareks kunstneriske OG kommersielle fremgang lå uansett i Tyskland og ECM (Editions of Contemporary Music), et selskap distribuert av Polygram mange steder i verden. ECMs satsing på norsk jazz var en langt fremskreden konsekvens av Polydors vilje til å satse på The Dream tilbake i 1967, Rypdal og Garbareks tallrike opptredener på europeiske jazz-festivaler rundt 1969 og ellers en rekke tilfeldigheter. Men Svein Finnerud Trio trakk ikke like heldige kort...

Sola har nå passert middagsperioden og lang tids mørke er i emning. De siste refleksjonene sammen med Espen Rud blir innspilt ved Henie Onstad kunstsenter høsten 1974. Han satser jobber videre utover på 1970-tallet sammen med Christian Reim, Jon Balke, Moose Loose, Guttorm Guttormsen, Radka Toneff, Jon Balke, Karin Krog (som han først hadde jobbet sammen med på 1960-tallet) og andre.

Thoughts hadde en mer dyster og fortettet stemning. Materialet var vanskeligere tilgjengelig enn Plastic Sun. Det hørtes nesten ut som Messiaen frika ut på pianoet mens en rytmisk backing av ståbass og trommer tok ham langt ut av den katolske verdenen han var vant med. Tiden var i endring, men Andresen og Finnerud holdt på med de samme tingene. Karrieren som fremgangsrike musikere stagnerte, derimot ikke bruken av rusmidler.

1990-tallet markerte en stadig økende interesse for ideene fra frijazz-tida, gjerne satt inn i en nyere sammenheng. Svein Finnerud Trio spiller på Moldejazz 1993, denne gang med Svein Christiansen bak slagverket. Den nye platen Travel Pillow utkommer i 1994 på Prisma Records. Materialet her er betydelig lettere tilgjengelig enn de gamle tinga, men er ikke uten de gamle kvalitetene. Dette er en ny fasett av Svein Finnerud, hva gikk vi glipp av de siste 20 årene? Mye! Et betydelig jazztalent som måtte kjøre fisk på den tiden av døgnet han burde ha vært på scenen. I rampelyset, ikke på skyggesiden. Gjerne husorkesteret til ECM. Plastikksolen går endelig ned. Finnerud og Andresen spiller for siste gang sammen i 1999. Så dør de etter tur.

Sammen med tidligere Plastic Strip-utgivelser gir dette 3CD+1DVD multimedia-settet en fyldig dokumentasjon av viktig norsk jazz-historie. Det er utrolig morsomt å se de gamle tv-opptakene. Så heldig at de fortsatt eksisterte! Heftet inneholder tekster og intervjuer av og med Martin Revheim, Paal Nilsen-Love, Per Hovdenakk, Eivind Opsvik, Iver Chr.Johansen, Espen Rud. Ellers er det masse avisutklipp og bilder.

Dette er kanskje akkurat det settet som får det til å oppdage og forstå frijazz, hva dette begrepet innebærer er et evig diskusjonstema. Det originale albumene er så vidt forskjellig at det vil hjelpe de fleste til å forstå at frijazz er så utrolig forskjellig, det er ikke smårusa musikere som bare spiller på måfå. Ikke hver gang i hvert fall!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


MoHa! - One-Way Ticket to Candyland

(Rune Grammofon)

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Flere:

Thomas Dybdahl - Science
Alog - Duck-Rabbit