Genre:
Pop
Spor:
Feed On Me
Last Girl On My Mind
Crash
Scream
Destiny Calling
Fever Fever
Sweet Thing
Walk of Love
Don't Fake The Real Thing
You Are Not Alone
Evil Thing
Referanser:
ABBA
Blondie
Robyn
Pulp
Scissor Sisters
Se også:
Palace Station - Melody Club (2002)
En overdose glammig synthpop
Vår anmelder sammenligner Scream med å spise for mye vingummi...
Del på Facebook24.11.2006
Har du dratt rett fra jobb på vorspiel eller fest uten å rekke å spise middag først? Etterhvert begynner magen å skrike av sult. Det nærmeste mat vertskapet har er noe snop; f.eks sur vingummi. Du kaster deg glupsk over dette - litt halvt skjems du, det er jo egentlig ikke bra å ta så mye, tenker du i ditt stille sinn.
Først føles det befriende bare å få noe i magen. Og sure føtter er i begynnelsen friskt, befriende syrlig. Etter en stund melder en klam, uggen følelse seg i magen. Det blir klissete, søt og småekkelt. Du blir smådårlig. Omtrent noe tilsvarende kan man beskrive følelsen av å lytte til den svenske gruppa Melody Clubs tredje album Scream - som noen hevder skal være deres ypperste.
De første låtene er catchy og friske, men raskt melder det seg både en dårlig metthetsfølelse og kvalme. Kvintetten med Kristofer Østergren i spissen gir oss lag på lag med glatt glamsynthpop og indiedisco. Her er strykere, 80-talls synter og kor.
Man kan dra referanser til Abba, Blondie, Robyn, Pulp, Scissor Sisters og til og med i et tilfelle Kent. Produksjonen står Klas Åhlund for (kjent fra Teddybears Stockholm/Caesars Palace). Det er aldri vanskelig å høre. Musikken har mye av den samme lettheten og medrivende, enkle lyden som kjennetegner hans egne utgivelser. Bare det at Caesars Paalcae er tusen ganger bedre. Melody Club har allerede hatt fremganger på svenske hitlister med Scream. Denne lytteren når de imidlertid ikke inn i hjerteroten til. Og det kommer fra en som har debut-singelen Palace Station i hylla.
Begynnelsen av skiva er ikke ille. Det er et visst driv over låter som Feed on Me, Last Girl On My Mind og Crash. Utover i platen blir det imidlertid bare mer og mer fyllstoff. Man skjønner hvor sedat, mundan og intetsigende denne musikken egentlig er. Balladene og de mere lavtempolåtene fungerer heller dårlig.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere: