Bamboozled - Live in Germany

Omar & the Howlers

CD (2006) - Ruf

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Omar fanget live - bokstavelig talt

Grizzly-stemmen til Omar tilfredsstiller fansen, men overrasker neppe noen mer - og skaffer definitivt ikke nye fans.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook16.05.2006

Dette er Omar & the Howlers' tredje liveplate og deres 17. utgivelse totalt, fordelt på en rekke plateselskap. Det vitner om en lang karriere i moderne blues-sammenheng. Få kontemporære bluesartister gir ut plater så regelmessig som Omar, få har en like lojal fanbase og han er konstant på veien for å promotere platene og tjene til livets brød. Dette er beundringsverdig, og Bamboozled er et godt bilde på hvordan han høres ut i dag. Problemet er at det er slik han har hørt ut i 25 år, siden han debuterte på Amazing Records i Austin, Texas i 1980.

Jeg har ved andre anledninger poengtert at det ikke bør være noe krav for bluesartister å måtte fornye seg for enhver pris, for sjangeren er så til de grader bygget på sterke tradisjoner som overhodet ikke trenger fornyes. Men i tilfellet Omar (og en artist som for eksempel George Thorogood) er mangelen på nytenking i uttrykk, sound og låtvalg påfallende. Bamboozled viser dette med all mulig tydelighet. Det stamper av gårde med den sedvanlige blandingen av Texas shuffler, mer Creedence-aktige saker, streit radiorock og låter basert på Bo Diddleys patenterte beat, alt krydret med Omars umiskjennelige dyyype stemme med sørstats-twang. Den karakteristiske stemmen og hans ukompliserte tilnærming til musikk har skaffet Omar en tallrik tilhengerskare i Europa, og alle som har vært på Omar-konsert vet at han har en høy stjerne i biker-miljøet og på bygda.

Men altså, Bamboozled. Jeg blir lei etter noen få låter. Årsaken er at Omar Dykes' stemme, uansett hvor tøff man kan synes den er, blir ekstremt lite nyansert over flere låter. Det pumper i vei, og selv om bandet spiller låter fra forskjellige sjangere, evner ingen å skille seg spesielt ut. Trioformatet er krevende, og etter at gleden over Omars tøffe stemme har lagt seg, finner man ut at her er det fint lite annet å glede seg over. Omar er en dyktig, men på ingen måte imponerende gitarist, og bandet han har med seg på denne innspillingen er ikke all verden. Bassisten synes jeg til tider virkelig sliter med overspilling og merkelige bassganger, og det gjør at rytmespillet ikke groover. Og når Omar ikke får det til å svinge, da er det relativt lite igjen. Spesielt låter som Magic Man med sin Bo Diddley-beat er helt avhengig av å sitte ekstremt stramt for ikke å bli traurig.

Best på denne utgivelsen er ikke uventet åpningslåta Shake For Me, dels fordi det er en kul låt som og dels fordi stemmen til Omar rett og slett høres tøffest ut i begynnelsen, før man blir litt lei. Nye Bamboozled er også en relativ tøff, 12 takters Jimmy Reed-aktig sak, og That's Just My Life rocker og ruller greit.

Så alt i alt blir dette for blodfansen. Det aner meg at Omars problem er at stemmen ikke tillater særlig mye eksperimentering musikalsk, samt at hans publikum ikke ville akseptert at han gikk mye bort fra den kjente formelen. Men det blir fryktelig monotont. Personlig anbefaler jeg albumet Blues Bag, et nærportrett av Omar der han kun komper seg selv på akustisk gitar med litt hjelp fra et munnspill, hvor han faktisk får vist nyansene i stemmen og sugende rytmespill på gitar. Men for all del, det er all grunn til å tro at grizzlystemmen fra Mississippi gleder sine tilhørere live, all den tid de fleste kommer for å feste, drikke og danse, ikke for å lytte etter nyanser og fintfølende musisering.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: