cover

Out Of Season

Beth Gibbons & Rustin Man

CD (2002) - Go Beat / Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / Avantgarde / Visepop

Spor:
Mysteries
Tom The Model
Show
Romance
Sand River
Spider Monkey
Resolve
Drake
Funny Time Of Year
Rustin Man

Referanser:
Nick Drake
Nina Simone
Portishead
Spain
Talk Talk
Stina Nordenstam
Radka Toneff
Midnight Choir
Moloko
The Sundays
Joni Mitchell

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Positiv/Negativ

Webb og Gibbons bygger vakre stemninger, men gir få utfordringer.

Jeg har ventet på denne skiva siden nyheten om innspillingen dukket opp like etter jul i år, men jeg må innrømme; nå som den er vel i havn skulle jeg nesten ønske at den hadde funnet en annen spiller enn min. Dette må være en av de vanskeligste platene jeg noensinne har påtatt meg å ha en offentlig formening om.

Koblingen Beth Gibbons og Rustin Man berører nemlig på flere vis de edleste og mest dyrebare delene av platesamlinga mi. Gibbons skulle vel, gjennom sine briljante vokale bidrag til det banebrytende bandet Portishead, være den som minst trenger en presentasjon. Rustin Man er på sin side antakelig like anonymt og ukjent som artistens egennavn, Paul Webb. Dersom man nevner hans engasjement som bassist i det utrolige komboet Talk Talk i årene 1981-90, burde dog flere ha forutsetninger for å nikke gjenkjennende til soga.

Ok, vi har altså å gjøre med en slags kobling mellom to ekstremt gode band med to særdeles særpregede uttrykk. I seg skulle det være nok til å utbryte et "Ojojoj, hva skjer nå, da?!" i et nerdehjerte, men før jeg gjør det skal jeg bare kort rippe opp i en enda mer obskur del av musikkhistorien. Selv om Out Of Season er Gibbons' og Webbs første langspiller under felles agenda er det nemlig ikke første gang disse personene snubler rundt i beina på hverandre. Allerede i 1993 gjestet Gibbons innspillingene av den semi-geniale Herd Of Instinct fra world/ambient-duoen 'O'rang, der bakmennene er ex-Talk Talk-trommis Lee Harris og, jepp du gjetta det, Paul Webb. "Stikk det i pipa di og røyk det" som britene sier.

Som du ser har jeg plassert karakter fem ved siden av tittelen på denne utgivelsen. Her vil jeg med en gang presisere at det er snakk om en femmer som henger etter fingertuppene og så vidt berører en firer med tåspissene. Jeg skal innrømme at jeg har jobba fælt med å ikke la deres respektive geniale fortider falle dem i ryggen. Men etter å ha hørt på Out Of Season i over en uke, nesten i strekk og uten å få helt tak på den, har jeg bare måttet oppsøke de krysslagte pinnene på gressgrønne knær: Ja, jeg har forventninger til dette produktet. Og ja, det er fordi de to hovedpersonene har en musikalsk fortid som har preget min personlige smak og utvikling. Med de forventningene dette automatisk genererer er dette en relativt svak og ustabil, men samtidig på ingen måter dårlig utgivelse.

Webb og Gibbons har ikke gjort noen forsøk på å bryte ut av sine respektive miljøer når de har gått til innspillingen av sine forenede salmer. Tvert i mot har de brakt på bane en formidabel serie av musikalske nøkkelpersoner fra både Portishead og Talk Talk som jeg finner det betimelig å bruke noen linjer på. Portishead: Adrian Utley, Clive Deamer, John Baggott, samt hele stryk- og blåserekka. Talk Talk: Lee Harris, Phill Brown, Mark Feltham og Simon Edwards. Selv om dette girer opp forventningene enda et hakk er jeg likevel litt lettet over å kunne konstatere at Webb/Gibbons har forsøkt å gå for et litt annerledes uttrykk enn det man historisk forbinder dem med. Man kan for så vidt ane at broker av Talk Talks unike arrangementer ligger til grunn for noen av komposisjonene, og ikke minst Portisheads patenterte noir-stemninger som hviler over hoveddelen av låtmassen. Men i låtene sett hver for seg hører man tydelig at de forsøker å løsrive en egen identitet under dette konseptet.

I det perspektivet finner jeg det nesten ironisk at jeg sjelden har kommet over en skive hvor jeg hører så mange konkrete referanser til andre band og artister. Og før du blir engstelig vil jeg påpeke at det ikke gjør dem til rendyrkede kopister - til det er spennet av genre og artister for stort, men det vil jeg komme tilbake til etter hvert som jeg nå går gjennom innholdet konkret. Jeg stusset nemlig litt under det første minuttet av åpningskuttet Mysteries, der de brummende og ulmende lydene gir inntrykket av å innlede en av 'O'rangs tung-ambiente komposisjoner. Etter 50 sekunder dukker det dog opp en solid 90-graders sving mot venstre da Gibbons tørrtørre stemme, akkompagnert av en akustisk gitar og Disney-koring(!), styrer oss inn i et søtt lite pastoralt øyeblikk - faktisk ikke så langt unna sideveien Saint Etienne tok oss inn i med "folk"-skiva Tiger Bay.

Mysteries er samtidig grobunn for et hovedankepunkt ved hele Out Of Season. I det gjennomsiktige lydbildet er det tydelig at Gibbons' nakne stemme synger for å berøre - men den gjør det ikke. I hvert fall ikke helt. Slik er det også på flere av de andre låtene der Gibbons' vokal og tekster innbyr til intimitet. Det virker nesten som om hun holder igjen, som at et mer transparent og åpent lydbilde enn de mystifistiske komposisjonene til Portishead blottlegger henne for mye og gjør henne sjenert.

Den problemstillingen forsvinner når hun styrer over i den mørke og orkestrerte soulballaden Tom The Model. Gibbons stemme leverer forbilledlig dynamikk mot et svulstig blås- og strykerarrangement som trekker veksler på den mørkere siden av Burt Bacharachs instrumentale harmonier (om de i det hele tatt finnes utenfor fantasien min). Den påfølgende Show vekker på sin side til live gamle og svært, svært overraskende spøkelser: Hører du det? Pianoet, den fraserende, ulne og ultranakne stemmen? Det er som om noen hadde funnet et kutt som har overvintret etter innspillingen av It Don't Come Easy (1979) av Radka Toneff. Nesten skummelt.

Romance blir imidlertid det første sporet som etter mine forestillinger forløser konseptets fulle potensiale. Fy pokker, for et nydelig arrangement! Gibbons trekker frem en aldri så liten Nina Simone i stemmen, mens Webb & Co boltrer seg i stiliserte elementer i bakgrunnen. De dynamiske stryk- og blåserarrangementene trekker veksler på Stina Nordenstams lekre og intrikate komposisjoner. Disney-koringen har på sin side fått en mer distinkt og aksentuerende rolle, hvilket sender tankene til Björks innslag av inuitt-kor på Vespertine. Genistreken er det dog Adrian Utley som står for. Hør når han introduserer sine sparsommelige basstoner og markerte gitarplukking 4:17 inn i låta. Herregud, så diskret og genialt forløsende - og samtidig så inderlig portisheadsk.

Etter Sand River, Spider Monkey og Resolve - et knippe helt greie, men samtidig litt uspennende låter som trekker veksler på Nick Drake, Tori Amos og Joni Mitchell - ender vi på det andre og siste høydepunktet i min bok. Den nydelig flytende Drake trekker så absolutt elementer fra nettopp Nick Drake, men det er faktisk en helt annen sammensetning som dukker opp i skallen min når jeg hører de dumpe bass-slagene, de bedagelige trommevispene og de taktmessig forskyvende gitarakkordene. Jeg tenker faktisk noe så absurd som Mark Hollis' mørkmalte og akustiske skjellett-komposisjoner satt opp mot Broadcasts snodige pop-arrangementer. Lydbildet i helhet holder en utenomjordisk behagelighet, mens det brudne taktmønsteret sørger for å holde deg oppmerksom hele veien igjennom. Sånn sett er det nesten litt trist at låta høres ut til å dø ut snarere enn å bli avsluttet på et verdig vis - en skjebne den faktisk deler med flere arrangementer på denne plata. Det signaliserer muligens en slags idéfattigdom, et slags signal om at de har forfulgt stemningene så langt de kan holdes i liv, for deretter å stede de uhøytidelig til hvile. Det er imidlertid ikke noe å by opp til slagsmål for. Sangen i seg er gulle god den, og sånt kimser jeg aldri av.

Selv om det høres ut til at Funny Time Of Year er ment å skulle være den majestetiske komposisjonen som markerer slutten på låtrekka, er det her Gibbons og Webb skuffer aller mest. Den har en lineær oppbygning mot et klimaks som aldri slår inn, og blir, spesielt med Utleys tremolo-gitar, alt for satt på Portisheads premisser. Gibbons inntar på ny sin litt anstrengte rolle som lidende vokalist, men ender opp med å tape grundig med terreng mot klassikere som Sour Times og Only You fra hovedbandet. Aller verst er det at hun aldri høres ut til å kunne bestemme seg for om hun vil forløse spenningene i arrangementet. Når hun så tar i litt ekstra (rundt 5:33) ender det bare opp som et patetisk og vokalt sett litt grusomt øyeblikk, mens låta i seg lander midt mellom alle stoler du måtte finne i et middels stort konferanserom. Ukult.

Platas egentlig siste "låt" er den avantgardistiske lydbiten Rustin Man. Med Gibbons' halvt hviskende stemme over spede og fraserende orgellyder, samt Mark Felthams vibrerende munnspill, minner den sterkt om Talk Talks spenningsladede og impresjonistiske mikrounivers. Sporet blir dessverre for unikt i denne settingen, og da den ikke trekker veksler på andre arrangementer eller elementer får den heller ikke noe følelsesmessig feste i helheten. Rustin Man melder seg dermed som Out Of Seasons mest irrelevante bidrag. Skulle du imidlertid bære en ytterligere nysgjerrighet på stemningene dette kuttet presenterer, kan jeg anbefale deg å ta en lytt på Taphead fra Talk Talks Laughing Stock (1991) eller All Change og Anaon, The Oasis fra 'O'rangs tidligere nevnte Herd Of Instinct.

Out Of Season er så absolutt et stillferdig og behagelig album som jeg vil anbefale til alle som har evnen til å innta et avslappet forhold til lytting. Låtene er jevnt over gode, stødige og kvalitativt godt levert, men dessverre også litt lite utfordrende. Dersom du i sin tid kicka mest på Portisheads og Talk Talks progressive sider, vil du nok med andre ord oppleve litt av den samme skuffelsen som jeg sitter tilbake med. I det perspektivet har Webb og Gibbons nemlig arbeidet litt for mye med å runde av de harde kantene i materialet og med det har de endt opp med et verk uten nok spenninger i lydbildet og arrangementene til å gjøre det spesielt interessant.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo