cover

Fullt Rom Tomme Lommer

PederPederMayne

CD (2013)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Morsmålsræpp

Spor:
Hele veien
Kool med meg
Røyker pent
Guttaboys
Ruller rundt
Fullt ord tommer lommer

Referanser:
Lars Vaular
A-laget
Greenlight
Gutta på skauen

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Så vidt halvfullt

Motivasjonen springer ut av kjærligheten Pederpedermayne nærer til musikken, og det skinner igjennom.

Jeg har alltid vært en "glasset er halvfullt"-type, og det er jeg også når det kommer Pederpedermaynes nye EP. Men bare så vidt.

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har vært på fest og overhørt eller selv befunnet meg i samtaler om den såkalte "Bergensbølgen" – et idiosynkratisk sound dyrket frem i et sjangermessig bredt, men, på grunn av det patriotiske forholdet til lokal geografi og dialekt, samtidig avgrenset musikkmiljø. Så når spørsmålet starter med "har du hørt den siste til", er det unektelig mange bra bergensnavn det kan ende med, særlig når det er snakk om rap. Lars Vaular, A-laget og ikke minst Yoguttene, er bare noen av dem. Pederpedermayne er på sin side ikke festsamtaleemne riktig enda.

Bergensrapperen Pederpedermayne er nok ny for de fleste, i alle fall for dem som ikke er bosatt i nærheten av fisketorget. På den egenproduserte ep-en Fullt rom tomme lommer får vi hverdagsfilosofiske betraktninger av den småinihilistiske sorten. Beatsa er tilbakelente og legger ikke akkurat skjul på sin sørstatsinspirasjon. Også stemmebruken til hovedpersonen har litt av det sørstatsaktige, det seige, Purple Drank-influerte (tenk Gøysaft, bare med morfin), ved seg. Litt nasal, og liksom for sløv og arrogant til å artikulere endingene i slutten av verselinjene helt ut. Dette er er et godt utgangspunkt for god rapmusikk. Problemet er imidlertid at potensialet låtene bærer bud om aldri helt forløses. For å ta stemmen først: Det finnes rappere som høres så nonchalante ut at stemmen i seg selv blir et vitnesbyrd om hvor cocky de er. Jo mindre kraft de tilsynelatende bruker, desto mer kraftfulle fremstår de – litt sånn Onkl P høres ut til tider, eller sånn amerikanske Mase alltid høres ut. Pederpedermayne burde tatt det liksom-uengasjerende toneleie til sitt nullpunkt, først da ville det vært engasjerende å høre på. Stemmen er viktig i rap, enten den er bevisst blasert i tonen, hard eller bare særegen. Pederpedermayne har ikke helt funnet sin.

Tekstene synes forsåvidt ærlige, men griper ikke tilstrekkelig inn i materien de tar for seg til at det blir interessant. Hverdagsfilosofi er ingen lett sjanger. De dagligdagse skildringene må ta utgangspunkt i det lokale og konkrete, for deretter å løfte det opp og lade det med følelser (hei Knausgård). Tenk bare på hvordan Devin The Dude, en "annen" sørstatsrapper, for eksempel får mangelen på rullepapir til å fremstå ikke bare som en gordisk knute, men nesten verdens undergang. Og skal du først være tøff i trynet, skryte og rappe om livets nådeløse åk, som jo er mer enn legitimt som rapper, må du enten dyrke rollen så grundig at lytteren blir overbevist om at du faktisk har hatt det jævlig, eller så må overdrivelsene være så åpenbart uproporsjonale at det blir morsomt. Om du uansett ender opp med å bekrefte de sosialdemokratiske janterammene tekstene har oppstått innenfor, finnes det mer underholdende måter å gjøre det på enn med halvhedonisme og liksomoverskridelser blottet for glimt i øyet. Pederpedermayne har litt av alt, men ikke nok av noe til at det virkelig beveger. Jeg savner råheten, frekkheten og sjarmen. En slapp og ujevn mix forsterker dessverre inntrykket.

Heldigvis har ep-en sine øyeblikk, som for eksempel åpningssporet Hele Veien. Musikalsk følger låta sørstatsoppskriften slavisk, med nedtonet sang på refrenget, og en organisk, senket og sakterullende beat. Du har hørt det før, men det funker. "Byen prøver å sluke meg" synger Pederpedermayne. Og ut av linjer som "De eldre sa til meg, det går fint det der mann, drit i lover/mens de mekker joints på et Kingsize magasin cover" og "eg har lært om respekt der kor ære veier tungt/eg har hatt svære baller å bære som ung", trer den vestlandske storbytristessen fram. Men selv om fortellingen hinter om hvem Pederpedermayne er, er den for banal og klisjepreged til å tydeliggjøre hva som skiller ham fra de andre rapperne i Norge. Mot den grå tilværelsen mange av tekstene tegner et bilde av, står han igjen som en med flere vonde erfaringer enn sted og alder skulle tilsi. Og det er godt mulig han har hatt en over gjennomsnittet tøff storbyoppvekst. Problemet er at han ikke evner å formidle det på en troverdig måte. Fraværet av det unike og de virkelig mørke valørene i skildringene av egne erfaringer, gjør det vanskelig å tro på ham. En skal være forsiktig med å påstå at Pederpedermayne ikke har opplevd oppveksten som vanskelig. Men det er uansett ingenting i tekstene som tilsier at det han har opplevd er av en sånn størrelsesorden at det rettferdiggjør den konstante iscenesettelsen av seg selv som en i motbakke. Det er på en måte et misforhold mellom det som blir sagt, det kvalitative, og antall ganger han sier det, det kvantitative. Én ting skal han i hvertfall ha: De evinnelige outsider-flosklene får meg til å undre hva som egentlig skjuler seg bak. Ep-ens beste spor er Røyker Pent med Jonas V. Beaten er funkblues-sløy, og de tidvis spastiske 808-trommene utgjør en fin motvekt til det ellers seige tempoet. Til tross for irriterende lav mix fungerer dessuten refrenget godt. Endelig skrus rappingen opp et par hakk og hovedpersonen leverer sitt sterkeste vers. Først nå våkner musikken ordentlig til liv. Ikke at det har vært direkte dødt frem til nå, pulsen har bare vært blodfattig lav. Men til tross for at samarbeidet stiller Pederpedermayne i et godt lys, stjeler Jonas V mye av oppmerksomheten. Mannen bak en av fjorårets sterkeste låter (Sonar Ut, Flippar Ut) og vers (Girsons Later Som), skrur defibrillatoren på maks og sender noen etterlengtede elektrosjokk gjennom øregangene.

Til Pederpedermaynes forsvar må det sies at jeg aldri er i tvil om hvorfor han driver med rap. Motivasjonen springer ut av kjærligheten han nærer til musiken, og det skinner igjennom. Det er i seg selv mer enn man kan si om mange. Hvorvidt Pederpedermayne med tiden blir en du snakker om over Moscow Mules på byen eller, for de som driver med sånt, hip hop-sigaretter på nachspiel, er derimot vanskelig å si. Jeg skal la tvilen komme ham til gode. At dette har blitt en tekst som i mye større grad handler om hva Pederpedermayne ikke er, enn hva han er, er betegnende. For sånn er det altså, Fullt rom tomme lommer er lyden av noe som til slutt kan bli noe, ikke noe som er ferdig.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo