The New Folk Implosion

Folk Implosion

CD (2003) - Domino / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Honning i øret

Dette er ei skive det er direkte godt å høre på, gang etter gang.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook16.02.2003

Denne skiva heter ikke The New Folk Implosion for ingenting. For det første har det skjedd visse medlemsskifter i Lou Barlows band de siste åra. John Davis er ute, inn har Sebadoh-trommis Russell Pollard og Imaad Wasif kommet. Disse to har også jobbet sammen i et band kalt Alaska. De tre medlemmene har også tatt til seg artistnavnene Loobie (Barlow), Wozzy (Wasif) og Rusty (Pollard). For det andre er soundet endret mot det glattere. Produksjonen er rett og slett gjort pen og ren. Indie-guru Lou Barlow har dermed fått til et album som spriker mindre og er mer helhetlig enn det meste han har deltatt på. Innholdet er ni låter i den følsomme gata.

Barlow synger vakkert og honningmykt gjennom skiva. Hver gjennomlytting er som en ungdomsforelskelse i full blomstring. Man fylles av glede, spenning og varme. Gitarene fører lytteren gjennom en totalopplevelse av deilig myk melodiøs rock. Dette understrekes av pianoet som på en del av låtene sniker seg rundt og igjennom låtene. Man føler seg skikkelig vel med denne i øret. Det finnes selvsagt skarpere kanter og noen råere partier, men ikke i slike mengder at man blir revet ut av opplevelsen.

Dette er indierock med basis i seige popmelodier. Ingenting for radioen eller vorspielet, men for ro og lytting. Fans av Sebadohs mer rolige og poppa varianter burde ha mye å hente. Selv om det er mye lavmælt og melankolsk her treffer man rett som det er på humørfylt gitarer som gir litt lysere stemning. I tillegg er følelsen av kvalitet med gjennom hele skiva, noe man ikke kan si om alt Barlow har gjort. Han har som kjent hatt for vane å putte veldig mye materiale på utgivelsene uten at alt har vært like interessant, som eksempelvis Sentridohs oppsamlingsheat fra 2002.

Mange av låtene er smygere. Låter som kommer sakte på deg og griper deg mer og mer for hver gang. Kjærlighetsballaden Pearl er av det virkelig vakre slaget. Med mild sårhet synger Barlow så troverdig at man blir trist selv. I den mer kraftfulle enden av skalaen finnes Coral med et betydelig mer rocka refreng. Av og til blir det smått lekent og veldig trivelig, som på Leaving It Up to Me. Andre ganger er det snakk om ren frustrasjon, som på Creature of Salt.

Etter en periode hvor Barlow vurderte å trekke seg tilbake fikk han lysten tilbake med sine to nye samarbeidspartnere. Låtene er skrevet i fellesskap. På et par av tekstene har Wasif også fått bidratt. I følge Barlow handler hele plata om forandring og overgang til noe nytt. Den markerer også en forandring bort fra lo-fi og hjemmeinnspillinger. Det kan være at dette er en engangsforeteelse, men uansett er forsøket svært vellykka.

Lar du denne slippe inn på deg er det sannsynlig at du blir avhengig. Platen kan være litt vanskelig å få ut av spilleren da man ikke føler seg helt ferdig med den. Man skal selvsagt være forsiktig med å utrope noe til årsbeste tidlig som i februar, men jeg tør allerede nå si at dette kommer til å bli en av de ti skivene jeg setter mest pris på i år. Den er både helstøpt og spennende nok til å forbli det.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: