cover

Against the View

Maria Orieta

CD (2006) - Grandsport / Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indierock / Vise / Singer/songwriter / Bossanova

Spor:
Everyday
Like Summer
L.A. Song
Restless Little Men
Passing Us By
Millions
Keep You Here
On the Radio
Smoke
Aiaa

Referanser:
Beth Gibbons
Maria Solheim
Ane Brun
Kings of Convenience
Savoy

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Svak stemme

Orieta er en dyktig gitarist og låtskriver, hadde bare stemmen hennes kommet tydeligere fram ville kanskje også hele plata blitt mer synlig.

Mange kjenner henne tydeligvis best som "dama til Greni". Men Maria Orieta hadde sin debut i 2004 med albumet Buenos Aires. Det å spille inn plater er ikke det eneste denne kvinnen er opptatt av. Bortsett fra å ha bidratt på BigBangs siste plate har hun for eksempel jobbet som radiotekniker og lydtekniker for Christiansand String Swing Ensemble. Hun har altså vært borti litt av hvert. La oss nå se hva Against The View har å by på.

Buenos Aires fra 2004 ble beskrevet som en "eklektisk miks av vestkystfolk, pop, indierock og bossanova", noe som også er karakteristisk denne gangen. Hun er tydeligvis inspirert av latinamerikanske rytmer - Aiaa og Everyday demonstrerer dette. Som 9-åring kom hun fra Argentina til Norge med sine politisk aktive foreldre, og sør-amerikansk folkemusikk skal ha vært sentralt i oppveksten. Selv om albumet er et nært samarbeidsprosjekt med Øystein Greni, er det er Orieta som skal det meste av æren. Hun setter sitt personlige preg på låtene.

Maria Orieta er tydeligvis også en dyktig gitarist, og skaper fine harmoniske melodier - også her inspirert av sine musikalske røtter, og de rolige bossa-rytmene er sentrale på hele albumet. De korte tekstene er alvorlige og ærlige, likesom hun selv tydelig har et ærlig og oppriktig forhold til musikk.

Hennes stemme tilhører en av de få som høres bra ut med litt falske toner her og der. Og det handler jo ikke å ikke kunne synge rent. Det er en spesiell inderlighet og skjørhet i Marias stemme, noe som både passer bra og ikke bra. Når musikken varierer og stemmen forblir den samme, skapes det en ubalanse mellom vokal og melodi som gjerne gjør at låtene føles veldig like. Dette kan nok bidra til å gjøre en up-tempo låt mer spesiell og original, men på blant andre Everyday og Millions føler jeg melodiene forsvinner litt. Enkelte ganger overdøver nesten gitaren vokalen. Jeg får lyst til å rope: "Hvor er du Maria? Jeg hører deg så vidt baki der, kan du ikke komme frem snart?"

Dette resulterer i fengende sanger som ikke passer med den melankolske stemmen. Det samme skjer på Passing Us By, der den røffe gitaren gir oss en følelse av at musikken tar en ny vending – helt til Maria begynner å synge. Vokal og melodi er mer på lag på de mer stille låtene, blant annet på Keep You Here. Det hjelper litt når Greni synger med av og til, men ellers bærer låtene preg av de samme elementene – Marias vokal og hennes akustiske gitar. Litt mer variasjon i arrangementene kunne nok gjort seg.

Jeg blir ikke så veldig glad av å høre på dette albumet, her er det bare å drukne i sine egne sorger for dem som føler for det. Kanskje er det også dette som får meg til å sitte igjen med et litt middelmådig inntrykk. Bortsett fra On the Radio er det egentlig ingen låter som løfter seg opp og utmerker seg spesielt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Shins - Wincing The Night Away

(Sub Pop)

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere.

Flere:

The Knife - Tomorrow, In a Year
Gluecifer - Basement Apes