cover

Trying To Get Over

The Violent Years

2 x LP (2012) - Teigene Kultur / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Countryrock / Norwegian depression / Folkrock / Poprock

Spor:
There's a Change
Roll Over
The Wind
Copper and Gold
Loving Man
Frank
Trying to Get Over
Sinister
Judy
Unsafe
Love is a Deadly Thing
John and Mary Anderson

Referanser:
16 Horsepower
Midnight Choir
Isolation Years
Madrugada
The Byrds
Ryan Adams
Woven Hand
Helldorado

Vis flere data

Se også:
The Violent Years - The Violent Years (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lys og mørke

Helstøpt debutalbum i skjæringspunktet mellom mørk folk, melodiøs americana, episke landskap og elektriske utblåsninger.

The Violent Years har brukt lang tid på å få ut sitt første album. Sist vi hørte fra bandet var i 2008, da en lovende EP så dagens lys og fastslo at Mandal har mer enn hvitmalte stakittgjerder, sol og sørlandsidyll å by på. The Violent Years dykker i dunkel americana og mørklagt moll, og har i mange år vært aktiv med turnering og konserter både på hjemlige breddegrader og nedover kontinentet, uten at så alt for mange har fått dette med seg. På sin CV har kvintetten supportjobber for både Woven Hand og Magnolia Electric Co, samt spilling på en rekke festivaler. Høyst imponerende for et band uten album i bagasjen.

Nå er omsider albumet her. Trying To Get Over ble sluppet en drøy måned tilbake, og føles både som en ny start og som oppsummering av en karriere som ifølge bandet selv startet opp i bakgatene i Mandal etter tusenårsskiftet engang. Musikalsk trekker bandet, som byttet ut noe av mannskapet i 2010, fram 16 Horsepower og Nick Cave som ledestjerner, men debutalbumet fremviser også klare referanser fra både bittersøt pop, vestkyst og - ikke minst - alternativcountry-scenen som vokste frem på nittitallet. The Violent Years har, en haug av referanser og stilarter til tross, klart å meisle ut sin egen stemme. En stemme som ikke er verdens mest originale, men som likevel duger i massevis – noe Trying To Get Over viser til fulle.

Debutalbumet føles voksent. The Violent Years har modnet fram sitt uttrykk. Et uttrykk som fordelt på fire vinylsider viser fram et band som behersker sitt fag både når det gjelder låtskriving og fremføring. Ti års rutine og en haug av spillejobber bærer frukter. Vokalist Kenneth Bringsdal fronter det mangfoldige americanauttrykket med en stemme som har hint av blåfargen til både Sivert Høyem og Vidar Vang, men som stort sett er lysere og lettere, selv om tekstuniverset så visst både har kanter og mørk dybde. Musikalsk er gitarer og piano de bærende elementene i låtuniverset, som også byr på smakfullt krydder og et stødig batteri i bunn.

Åpningslåten, There's a Change (kom som singel i forkant av skiva), er et strålende anslag. Fra lette, melankolske popsteg og følsomme nylonstrenger bygges låten praktfullt opp via elektriske gitarer, et drivende piano og mariachi-duftende blåsere som kommer inn og fullender musikken som luftig duver ut av høyttalerne med en inderlig vokal i spissen. De nevnte blåserne finner vi flere små drypp fra utover albumet, men jeg er nok ikke den eneste som skulle ønske at bandet i større grad slapp de til i musikken.

Blåsere eller ei, albumet har uansett flere formtopper og er gjennomgående flott der det veksler mellom mørk folk, melodiøs countrymusisering, episke landskap og intense elektriske utblåsinger. For å nevne noen flere høydepunkter er det vanskelig å komme utenom vestkystduftende The Wind og ikke minst det desperate tittelsporet Trying To Get Over, som med sine åtte minutter er skivas lengste låt og viser at bandet også behersker widescreen-formatet. Den nakne avslutningen med John and Mary Anderson og Unsafe, med ekko fra åpningslåten, er to andre godbiter på et album som burde få flere til å åpne øynene (og ikke minst ørene) for The Violent Years.

Tidligere var bandet kjent som et drivende godt liveband, noe forøvrig sørlandskvintetten garantert ennå er. Med Trying To Get Over viser The Violent Years at de også behersker studioformatet. La oss håpe bandet ikke bruker like lang tid på oppfølgeren. Jeg ser i alle fall fram til neste utspill fra et band som fortjener mer oppmerksomhet enn de hittil har fått.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richard Swift - Dressed Up for the Letdown

(Secretly Canadian)

Velkledde og idérike songar om nasjonal fridom, bygningar i Amerika, det grimme artistlivet og ein heil del lost and sorrow.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different
Helge Lien Trio - Live