cover

No Fate

Lock and Key

CD (2004) - Deep Elm

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Emo

Spor:
Independence Game
2nd Quarter Broken
Clusterfuck
Crutches
Selective Memory
Outsider
Provocation

Referanser:
Drive Like Jehu
Quicksand
Jimmy Eat World
The Promise Ring

Vis flere data

Se også:
Pull Up the Floorboards - Lock and Key (2004)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Cry me a river

En kald porsjon A4-emo fra Boston-nykommerne Lock And Key.

Emo er hardcorens rødhårete stesønn. En utskjelt pseudo-sjanger med sigarettbrennmerker og evige blåveiser. Rundt årtusenskiftet var det en eksplosjon av tatoverte sengevætere som omfavnet det verste denne sjangeren har å tilby. Nemlig navlebeskuende pessimisme, high school-romantisering og en emosjonell modenhet tilsvarende et gråtkvalt leserinnlegg i kjærlighetsspalten til Min Ponni. Denne boomen har utvilsomt gjort ubotelig skade på en sjanger som ikke var særlig godt likt til å begynne med.

Men det er fremdeles et marked for dette melankolske skvipet, selskap som Deep Elm, Vagrant og Saddle Creek pumper fortsatt ut kakeformferdige band som Lock And Key, uten å vise tegn på utmattelse eller moralske skrupler. I 2001 fikk til og med MTV snusen for dette fenomenet og Jimmy Eat World og oksygentyven i enmanns-bandet Dashboard Confessional fikk begge sine 15 minutter i spotlighten. Det er nok ikke lenge til Avril Lavingne starter opp en online blog, bytter ut naglene og tyggegummipunken med strikkegenser, Betty Page-frisyre og tykkrammede nerdebriller.

No Fate er en ubemerkelsesverdig debut-EP fra Boston-bandet Lock And Key, hvor de freser igjennom sju anonyme og nærmest uatskillelige spor. Lydbildet er inspirert av respektable post-hardcore band som Drive Like Jehu og Quicksand, men også den melodramatiske hengemyr-rocken til musikalske blindveier, slik som The Promise Ring og Jimmy Eat World. Bandet har beklageligvis satt seg som mål å leve opp til alle emo-fordommene som finnes. La oss gå igjennom noen av dem:

Er tekstene fylt med beskrivelser av pustebesvær, hjerteflimmer og drukning?
Ja, her får vi servert linjer som: "Gasping for air, lungs filled with water", "cannot scream without another breath", "held under water", "the breath is sacred, just like a chance to rethink", "heartbeat racing, futures fading", og til slutt den beste: "my heart is weak like an overrun horse". Jaha. Uttrykket "å piske en død hest" har sjelden vært mer passende.

Er coveret en dyster kullstiftskisse?
Ja, en sparsommelig tegning av en høstnaken og knokete tregren, lagt over en deprimerende beige bakgrunn.

Er omslagheftet fylt med svart-hvitt bilder, hvor et eller flere av band medlemmene er fotografert midtsvevs i et spektakulært hopp?
Ja, men heldigvis er det ingen lommebokkjettinger å se.

Har bandnavnet enten et høstlig, barndoms- eller high school-nostalgisk motiv?
Meget mulig, Lock And Key referer nok til låsen på skoledagboken eller hjertet til dama som dro av sted, eller noe annet sentimentalt møl. Her er et par potensielle emo-bandnavn jeg fant opp nå på sparket: My Precious Lunchbox, Wednesday, Little Brown Bike, As Leaves Fall Gently, Sunday og Tear Stained Algebra Book. Det skulle ikke forundre meg om noen av disse er allerede tatt, men hvis ikke, så værsågod.

For å være helt ærlig så er ikke gutta i Lock And Key dårlige musikere, tvert imot. Selv om sangene mangler brukbare hooks, minneverdige refreng, sjarm og sjel, så river det tidvis ganske så bra i svingene. Jeg har alltid vært litt svak for Drive Like Jehu-lignende gitarsamspill og gjengkoring, derfor en toer i stedet for en ener på karakterskalaen. Disse karene har så utvilsomt talentet til å gjøre noe mer ut av seg. Så det er nærmest tragikomisk å bevitne hvordan de konfirmerer seg så til de grader til disse rigide sjangernormene. Noe som egentlig er ganske så ironisk, ettersom emo opprinnelig var en ektefølt reaksjon på det ensformige spekteret hardcore tilbød på slutten av 80-tallet, da scenen virkelig var i ferd med å stagnere. Surprise, surprise.

Denne Boston kvartetten er langt ifra det verste denne snevre sjangeren har å tilby. Den prisen går til Coheed & Cambria som blander emo med prog-rock, komplett med Geddy Lee-vokal (Dear God; make it stop!). Lock And Key er bare nok et traust hode i en anonym bøling av helt identiske band. Dette er grunnen til at emo kommer til å være like død som ska-punk i den nærmeste fremtid. Noen som husker Goldfinger? Less Than Jake? Ikke? Bra.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Turboneger - Scandinavian Leather

(Burning Heart)

Denne plata kommer jeg til å leve med lenge. Den bør gå i arv fra far til sønn og mor til datter.

Flere:

Devendra Banhart - Niño Rojo
Lalla Carlsen - Norges Revydronning