cover

The Long Distance Runner

The Motorhomes

CD (2002) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Indierock

Spor:
The Long Distance Runners
The Man
Congas
4
I Wanna Make You Sing
Psalm
Stop Me
End Of The World
Go!
Love
The End

Referanser:
Kent
The Confusions
Poor Rich Ones
Travis

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Men i all verden?

The Motorhomes gjør sitt beste for å overleve som band, men på bekostning av lytterne.

Jeg gledet meg faktisk en del til å ta fatt på denne skiva. For et par år tilbake ble jeg litt fascinert da denne svenske kvintetten dukket opp på TV-skjermen med videoen til Into The Night, andresingelen fra debutskiva Songs For Me (And My Baby). Det var nok ikke just noe heavy rotation-objekt, men kombinasjonen av en klokkeren, men akk så sår falsettvokal og bildene av vokalisten som sender bisken sin på testtur i verdensrommet var godt over middels interessant. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg aldri fikk somla meg til å høre nærmere på den plata. Motorhomes gikk i min personlige glemmebok og navnet dukket ikke opp igjen før like etter jul da bandet slapp singelen The Man.

Jeg kan like gjerne begynne i den enden: The Man er en fantastisk popsingel. Med sitt gitardriv, sin klassiske melodiøsitet, catchy refreng konsolidert av et komprimert arrangement sendte den meg inn i den deilige treminutters poptåka som gode radiolåter kan frambringe. Et flott førstevalg, men samtidig en forsmak som forpliktet og satte forventning på dagsorden - derav sitringen da skiva smalt på plass i spilleren for første gang.

Avspillingen ga følgende reaksjoner: 1. The Long Distance Runners: Småavansert og avbalansert pop. Ja, jo, jada, her er vi inne på noe. 2. The Man: Ja, ja, ja! En gang til. Og enda en, for veien hjem. 3. Congas: Bedagelig, fin. Flott melodi og brillefin vokal i falsettovergangene. Men det var da et pokkers uortodokst tonevalg på den "gitarsoloen"? Hmmm?! 4. Four: Nei, nei! Slitsom indierock-droning. 5. I Wanna Make You Sing: Hey, der var vi tilbake igjen, ja. Upretensiøs, fengende blågul indiepop. 6. Psalm: Og der var vi raskt nede igjen. Pregløs ballade med overtoner av popularisert soul. 7. Stop Me: Nei, nei,nei!!! Dronehælvetet om igjen. 8. End Of The World: Ny pregløs ballade, bare enda litt mer uttrukket og med et litt Radiohead-aktig refreng. 9. Go!: Men i jøssenam, så enerverende?! SKIP! 10. Love: Ja, sikkert. 11. The End: Endelig!

Det verste er at inntrykket ikke har endret seg etter drøye ti gjennomspillinger. I sum blir The Long Distance Runner en berg- og dalbane-tur hvor det sørgelig nok er flere daler enn berg. Sånt blir det ikke god dynamikk av, og jeg blir sittende undrende tilbake i den nesten for behagelige stillheten som følger siste låt. Hva i all verden var dét? Hvordan i all verden er det mulig at dette bandet klarer å dytte en instant schläger som The Man inn på samme skive som den vanittig slitsomme Go!? Hva gikk gærnt?

Problemstillingen har fascinert meg mer enn vanlig er ved vurderingen av skiver som i mine øyne er under pari. Den ble faktisk så tyngende at jeg ble sittende i timesvis og surfe på nettet etter noe som kan ligne på et svar. Jeg tror jeg fant det i bioseksjonen på bandets egen hjemmeside. Kort oppsummert gikk bandet på en smell etter turnéen som fulgte debuten, og bandets medlemmer vandret hver til sitt uten tanke på å forfølge planer om flere utgivelser. Etter et kort tidsintervall under status "oppløst" fant imidlertid Motorhomes veien tilbake til øvingslokalet og begynte å lage låter basert på et friksjonsfritt grunnlag. De valgte med andre ord å konsolidere bandfølelse og vennskap gjennom demokrati, et forhold der alle fikk bidra fritt i låtutformingen. Det som kom fram havnet i all hovedsak på denne utgivelsen.

Jeg tror det er her nøkkelen ligger. Skiva later til å ha en fundamental mangel på overordnet mål og mening i materialet. Demokratiet har nok hatt en graviterende effekt på medlemmenes interesse for bandet, men låtene trekker liksom aldri i samme retning, og kvaliteten blir i sterk grad overlatt til Lotto-prinsippet.

Jeg lot plata ligge ei uke før jeg gikk tilbake for å høre over den en gang til. Denne gangen hørte jeg klarere at The Motorhomes i flere tilfeller har melodiene på plass. De har derimot mye å lære av for eksempel Kent når det gjelder å arrangere materialet. Kent kan på sin side fort bli patetiske i sin vilje til å formidle hjerte/smerte-fabler over et litt pistrete indiepop-sound. Men de er i hvert fall konsekvente i bruken av elementene som gir genren styrke og bandet identitet. Jeg håper at medlemmene i The Motorhomes framover blir så trygge på hverandre at de kan identifisere de sterkeste låtskriverene i bandet og gi dem rom i visjonsbyggingen. På det viset tror jeg at denne ellers sympatiske kvintetten kan komme tilbake med et langt mer slagkraftig album i årene som kommer. Jeg har i hvert fall tid til å vente. Dersom din situasjon er den samme, kan du la The Long Distance Runner ligge og heller plukke opp litt Kent, Poor Rich Ones, Pineforest Crunch eller The Confusions mens vi venter på bedre nyheter fra østfronten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Clientele - Strange Geometry

(Merge)

Tindrende vakker drømmepop fra et av Londons mest oversette band.

Flere:

Flying Lotus - Cosmogramma
Wavves - Wavvves