cover

Stenseng II

Einar Stenseng

CD (2010) - Big Dipper / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter

Spor:
A Salty Tune
Bed of Nails
The Librarian
It's Been a Bad Year
Ready for Your Love
Precious One
The Primal Call
When I Cross The Line
The Wake
The Shame Song
The Shepherd
Careless Love

Referanser:
Bob Dylan
Richard Thompson
Nikki Sudden
Nick Cave
The Rolling Stones

Vis flere data

Se også:
Einar Stenseng - Einar Stenseng (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Mesterlig oppfølger

En lystig affære om diverse perversiteter, den evige skammen, livet og kjærligheten.

Idet jeg setter på plata og førstesporet A Salty Tune smyger seg ut av høyttalerne og sakte fyller rommet tenker jeg at dette høres veldig gammelt ut. Ikke gammelt som i at det spilt inn for lenge siden, ihvertfall ikke helt, men heller gammelt som i at det høres ut som om dette er musikk laget av en mann betydelig eldre enn de 28 årene den unge gamle Einar Stenseng har levd seg gjennom til nå.

Inntrykket forsterkes videre utover plata, og kan narre noen og enhver til å tro at dette ikke er en ung mann fra Oslo, men en erfaren ringrev som spilte seg gjennom cafeene i East Village med Bob Dylan og Dave Van Ronk tidlig på sekstitallet, som sto like til høyre for Roger McGuinn og Bob Neuwirth under nevnte Bob Dylans Rolling Thunder Revue på syttitallet, som pustet inn den Berlinske rockescenens vibrerende kreativitet sammen med Blixa Bargeld på åttitallet, og som etter en dvale på nittitallet nå omsider har blitt lokket tilbake av Richard Thompson og John Cale for å vise ungsauene hvordan det egentlig skal gjøres.

Og viser hvordan folkrock kan og bør gjøres, det gjør han. Enten han er gammel ringrev eller ung og fremadstormende. Det spiller liten rolle når musikken leverer slik den så til de grader gjør her.

Stenseng har selv beskrevet plata som "en lystig affære om diverse perversiteter, gravøl som går over styr, mislykket kjønnslig omgang, gudsbespottende gjetergutter, den evige skammen, livet og kjærligheten". Det er med andre ord ikke en mann som er redd for de store temaene vi har med å gjøre her. Han gyver med stort hell løs på de nevnte emnene og gir oss tekster som på samme tid er såre, vittige og dødsens alvorlige.

Jeg må likevel si at det er littebitt skuffende at halvparten – seks av platas tolv spor – er utgitt tidligere. Javel, de er kanskje bare tilgjengelige på Stensengs egenutgitte CD-R-utgivelser og de er nyinnspilt etter alle kunstens regler, men likevel. Det er fire år siden debutplata – hva har han bedrevet tida med siden han har måttet ty til såpass mye "gammelt" materiale?

Men dette er jo flisespikkeri, jeg er enig i det. Flisespikkeri som ikke betyr stort fra eller til uansett.

Låtene er knallsterke alle som en, "gamle" som nye, og de har alle fått en overhaling av Stensengs usedvanlig dyktige band. Spesielt John C. Barrys basspill og Frode Bjørnstads gitarspill, og da i særdeleshet steelgitarspillet, står virkelig fram og er med på å løftealbumet enda et hakk. Det er ikke mange forunt å ha et så solid band i ryggen, og Stenseng skal ha all mulig kred for å klare å trekke dem i riktig retning og forme et så godt lydbilde ut av det hele.

At mesteparten av plata er innspilt på bare tre hektiske dager i Berlin gjør det hele enda mer imponerende. Er det noe man ikke skulle tro når man hører disse låtene, er det at det har vært noen som helst form for hastverk inne i bildet. Det høres snarere ut som om de har hatt all verdens tid til å finpusse og perfeksjonere så lenge de har hatt lyst for å ende opp med akkurat det resultatet som passer låtene best.

Einar Stenseng var lovende på debutplata. Nå har han sluppet ei plate som rett og slett er nødt til å stå igjen på pallen når de beste norske platene i 2010 kåres i desember. Og selv om jeg håper det ikke er fire år til neste plate, venter jeg gladelig lenge dersom tredjeplata er like bra som Stenseng II.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Monster Mike Welch - Cryin' Hey!

(DixieFrog)

Unge og lovende Mike Welch kommer ut av det blå og leverer fra seg noe så deilig som en komplett, moderne bluesplate.

Flere:

Karl Seglem - Femstein
Okkervil River - The Stage Names