cover

Pyramid Electric Co.

Jason Molina

LP (2004) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sadcore

Spor:
Pyramid Electric Co.
Red Comet Dust
Division St. Girl
Honey, Watch Your Ass
Song of the Road
Spectral Alphabet
Long Desert Train

Referanser:
Will Oldham
Appendix Out
Arab Strap
Songs: Ohia

Vis flere data

Se også:
Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go - Jason Molina (2006)
Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go - Jason Molina (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Januar

Molina's got the blues. Og da er det ikke spesielt lystige toner som kommer ut.

En gitar som slår lik en stålwire dunker ensomt inn i en rusten fabrikkpipe, en stemme som skjelver som en gruvearbeider hutrende fra senskift en stiv frostnatt. Jason Molina er på vei hjem, Songs: Ohia ligger igjen i grøftekanten og himmelen er svart.

Pyramid Electric Co bærer i likhet med forgjengeren ikke bandnavnet, nå er det bare Jason Molina. Det er forståelig, da dette mer enn noengang er som en soloplate å regne. Den gis ut i begrenset opplag, og er å få kun på LP (en CD-utgave følger med, velegnet som gave til noen man setter pris på). De syv låtene er lange, 6-7 minutter i snitt, men ingen nærmer seg dieselbluesen han frembragte på sine to foregående utgivelser. Nå er han tilbake med et knippe mindre tilgjengelige melodier i spartansk format. Mer stillestående og vanskeligere å få tak på. Molina avslører lite for oss denne gangen, det er vi som lytter som må strekke oss nå. Han skaper ikke den gyngende hypnotiske atmosfæren som på Farewell Transmission eller Not Just a Ghosts Heart, ei heller vare kjærlighetsviser som Being In Love. Dette er ikke vennlig porch-folk som Will Oldham, Molina har en strammere stil, han maler frem en hard, mørk blues ulik noen andre av i dag. Skjært inn til beinet tegner han på ny skrale bilder av øde landskap og menneskelig tomhet.

Hele platen har et spøkelsesaktig skjær, og selv etter mange gjennomhøringer har det ikke åpenbart seg mer enn noen få, små luftehull: Tittelsporet som åpner denne platen er fortsatt det mest grimme, rått og hardt som det er, med den ringende, urovekkende gitaren som toner ut de siste minuttene. På Red Comet Dust sitter han ved et piano uten særlig vilje til å skape mer melodi av den grunn, mens Long Desert Train er platens mest konvensjonelle, en langtrukken og vakker akustisk vise. Til tross for de enkle kår platen er tatt opp under (i 2002), er den ikke i nærheten av det spinkle uttrykket på Ohias første par-tre utgivelser. Mike Mogis (Bright Eyes, Lullaby For the Working Class) har styrt lyden på disse opptakene, og sørget for at det låter romslig og klangfullt. Det er ikke mye papp på Pyramid, det er stål og kulde. Det er lyden av det samme store rommet som fanget opp Magnolia, men nå er det bare en person som sitter igjen, og natten har kommet krypende på. Dette er Molinas Pink Moon.

Ohias plater har hatt for vane å komme sigende inn etterhvert, avdekke stadig nye hemmeligheter. Det er jeg ikke like trygg på vil skje denne gangen. Til det er låtene for hudløse. Men kanskje derfor vil den vare like lenge som hans tidligere verk. Jeg tar sjansen på det. Ikke så total som Ghost Tropic, ei heller så asfaltert som Didn't It Rain og Magnolia Electric Co, men nok en spiker i en kiste som allerede er full av den mørkeste bluesen noen hvit mann fra midt-vesten noensinne har laget. Ingen kan definere januar som Jason Molina, og akkurat som den kalde måneden kan man ikke unnslippe ham. Pyramid Electric Co er en plate som skjærer dypt inn i de nakne, kalde netter og grå, monotone dager.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sade - Lovers Live

(Sony Music)

Sadie, Shady, Sadé, Said, Saidi - kjært barn har mange navn og ingen visste hvordan man uttalte det på 80-tallet.

Flere:

Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser
Green Day - American Idiot