cover

Vendetta

Throwdown

CD (2005) - Roadrunner / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Thrash / Metal / Punk

Spor:
We Will Rise
Speak The Truth
Vendetta
Burn
Discipline
To Live Is To Sacrifice
Give My Life
The World Behind
Shut You Down
Annihilation (N.W.D.)
This Is Where It Ends

Referanser:
Hatebreed
Pantera
Terror
Agnostic Front

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


I Panteras fotspor

Et surf på metalcorens klisjebølger! Throwdown prøver seg på godt opptråkkede veier - og tryner.

Det finnes ingen tvil om at metalcore var metallens mest populære krysningssjanger i fjor. Plateselskapene gjorde sport i å signe flere og flere mer eller mindre identisk lydende band hvorav det ene var kjedeligere enn det andre. Spesielt i USA så det ut til at markedet aldri skulle bli mettet. Men ikke alle som surfet på denne bølgen var uerfarne debutanter. Mange av aktørene hadde holdt på en god stund. Throwdown ble dannet i 1997, og Vendetta er deres fjerde fullengder så langt.

Da Throwdown skulle spille inn denne utgivelsen, tok de turen til produsent Zeuss som tidligere har produsert plater for band som Hatebreed og Shadows Fall. Og tro meg - dette er lett å høre! Lydbildet er glatt og nesten irriterende velprodusert. Med andre ord er den vanvittig kjedelig og helt rensket for særpreg. Det finnes ingenting her som understreker det rå og brutale ved sjangeren, og heller få tekniske krumspring som kunne ha forsterket grunnen til valget av den velpolerte produksjonen (som i bl.a. DevilDrivers tilfelle). I det minste sikrer bandet seg mer oppmerksomhet fra media ved å kjøre så lyttervennlig og velsmurt som mulig. Throwdown har selvfølgelig vist seg frem på MTV for lenge siden og delt scene med band som Lamb of God, As I Lay Dying og Gwar.

En ting skal de imidlertid ha. Throwdown lager veldig fengende musikk. Er det noe disse låtene ikke mangler, så er det driv. Åpningslåta We Will Rise vil egne seg i enhver konsertsammenheng hvor moshing er obligatorisk, mens den svært Pantera-inspirerte Speak the Truth byr på mange intense og gode riffkombinasjoner. Men hva hjelper det vel å være energisk når sporene blir blekere og blekere kopier av de foregående låtene jo lenger man beveger seg lenger nedover tracklista? Sjangerens standardriff dukker opp tettere og tettere.

Selv om bandet ikke later som om de er spesielt originale (vokalist Peters blasse etterligning av Phil Anselmo taler sitt tydelige språk) må man vel kunne kreve et snev av variasjon? Miksen av lettsvelgelig hardcore og metalliske dobbelttrommer resirkuleres til det kjedsommelige. Noen få malplasserte soloer dukker opp på steder de helst ikke burde ha vært. Det verste eksempelet er kanskje den midtempo Annihilation (N.W.D) som er albumets nest siste spor. De fem minuttene synes uendelige og sørpetrege til tross for at det i virkeligheten ikke går så fryktelig sakte fremover.

Enkelte har spådd at dette bandet kommer til å ende opp som "Det Nye Pantera". Selv tviler jeg sterkt på akkurat det.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information

(Strut)

Vellykket integrering mellom etiopisk jazzpionér og britiske fusjonister.

Flere:

Samara Lubelski - The Fleeting Skies
Bertine Zetlitz - Sweet Injections