cover

The Cheaters

The Cheaters

CD (2007) - Big Dipper / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Rock'n'Roll / Punk

Spor:
Ludwig XIV
It's Alright
Reverberation
Get the Picture
I Found Love
Oh Woman...
Losing My Mind
I Might be Evil
Amsterdam
Where's Your Pride
Masculine Disposition

Referanser:
13th Floor Elevators
The Sonics
Pretty Things
The Who
The Clash
Roky Erickson
The Stooges
My Midnight Creeps
Ricochets

Vis flere data

Se også:
You Want More?! - The Cheaters (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fremdeles uhyre lovende

Tønsberg-bandet snakker nok mer til kropp enn sjel, men svever likevel høyt på sitt beste.

Vi vil selvsagt ha mer, konkluderte jeg i lettere sjokk etter noen runder med den unge trioens meget gode debut-EP, et drøyt år tilbake. Kombinert med noen energiske konserter var i alle fall jeg overbevist om dette bandet var en liten sensasjon. Og nå er de her igjen. Debutplaten har dessverre måttet ligge et stykke nedi bunken i høst, men nå er tiden overmoden til å a-liste Tønsberg-trioen, også her i heimen. For elskere av råskåren garasjerock, 60-tallets genuine lyd og bråkete rock'n'roll, er det unge norske bandet en sann svir. I konsertformat har de virkelig funnet sin form, og har imponert mange de siste par årene – med en bråte konserter i inn- og utland. The Cheaters har bygd opp forventninger og lagt listen høyt foran sin debut i langspillformat. Og de klarer nesten å gå over.

Der EPen var 12 minutter høykonsentrert moro, lysende av sult og kåthet i et energisk dybdedykk i gamle røtter, klarer ikke debutalbumet å overaske i samme grad. Hverdagen er kommet, og når det ungdommelige overraskelsesmomentet er borte er det lagt en tung bør på bandet, som må passe seg for ikke å gjenta seg selv. Men så er det dette med fornyelse da. Er det da virkelig så fordømt viktig å være innovative og "utvikle" seg hele tiden? Det burde i mange tilfeller være nok å fortsette med det man fikser strålende. Hvis låtene sitter, selv i en begrenset ramme - med en sulten vokalist og et band som i det genuine trioformatet er eksplosiv i sin dynamikk – burde vi vel i herrens navn være fornøyde.

Låtene ja, The Cheaters gir oss her 11 (strengt tatt 10), der I Found Love – livefavoritten – også var med på EPen. 13th Floor Elevators' hyllesten Reverberation fikk vi presentert på den halvår gamle og meget fine Roky Erickson tributten – Scandinavian Friends. Av de som da gjenstår har mange vært en del av konsertrepertoaret lenge. Naturlig nok. Dette er en debut, og om den ikke overrasker hele veien er den likevel solid. Styrken til The Cheaters er helt klart ikke nyskapning, eksperimentering og avantgarde. Ved å stjele med nennsom hånd og en gjennomsyret god smak, klarer bandet like fullt å skape et festlig heksebrygg – der størrelser som Sonics, Pretty Things, The Who, Roky og Clash skinner gjennom uten at det forringer sluttresultatet nevneverdig.

En trommefanfare, skingrende gitar og en buldrende bass i et perfekt vindskeivt lydbilde, der knitring fremkaller akutte vinylspasmer. Stemmen til Øyvind Skarbø kommer frådede inn, og skiva sparkes energisk i gang på strålende vis med introen Ludwig XIV og oppfølgeren It's Alright. Fra 60-tallet hentes mye av inspirasjonen, og selvsagt er bandet fascinert (som oss andre) av en av rockens store høvdinger. Men versjonen av Reverbertation tilfører ikke klassikeren noe nytt, men fungerer likevel fint som en påminnelse om Roky Ericksons storhet. Før vi er halvveis ut i skiva har bandet rukket å skrike ut at de har funnet kjærligheten – nok en gang. Og selv om I Found Love en flott, fikk vi den sterkere servert på EPen fra 2006. Følelsen om stagnasjon melder seg, men en leken Oh Woman med lavere tempo og crooneren Øyvind Skarsbø i front får frem at bandet også har flere strenger å spille på.

Losing My Mind og I Might Be Evil, med sin huggende garasjeblues er meget velsmakende aperitiffer på platens høydepunkt. Og hvilket høydepunkt! Amsterdam er tung psykedelia, hasjdrømmende frihet og musikalsk i slekt med norsk rocks høyeste og vakreste fjell i år – Histamin. Det låter skittent og truende, og når alt forløses i et credo av vakker frustrasjon - der The Stooges truer i bakspeilet - tror jeg Robert Burås nikker anerkjennende fra rockehimmelen.

Og jeg overbevises nok en gang. The Cheaters er fremdeles et uhyre lovende rockeband, selv om deres første langspiller i for stor grad resirkulerer gammelt materiale. Platen inneholder likevel låter og øyeblikk som viser at det også er viktig å se seg tilbake, en gang i blant, når veien videre skal settes. The Cheaters har tatt sitt valg og valgt en gate det er morsomt å trekke til når målet er øl, kompiser og små, viktige høydepunkt i hverdagen. Ukomplisert og energisk? Ja! Dyptloddende og følsomt? Tja, Tønsberg-bandet snakker nok mer til kropp enn sjel, men svever likevel på sitt beste så høyt at de lekende lett skyller ned deler av dagspressens middelmådige oppgulp der den hører hjemme – i dassen.

Treghet, latskap og udugelighet gir minuspoeng og gult kort til skribenten – og plusspoeng til bandet. Og snart er det jul.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wire - Red Barked Tree

(Pink Flag)

Ikke like ukonvenjonelt som i glansdagene, men jakten på den perfekte poplåten fortsetter.

Flere:

Beatnuts - Classic Nuts Vol. 1
Madder Mortem - Desiderata