cover

Garage

The Thing

CD (2004) - Smalltown Superjazzz / Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Frijazz / Eksperimentell / Akustisk / Garasjerock

Spor:
Art Star
Aluminum
Haunted
Eine Kleine Marschmusik
Hey Fläsk (for Alva Melin and Martin Revheim)
Have Love Will Travel
Garage

Referanser:
The White Stripes
Yeah Yeah Yeahs
The Sonics
Peter Brötzmann
Norman Howard
Art Ensemble of Chicago

Vis flere data

Se også:
Sounds Like a Sandwich - Cato Salsa Experience & The Thing & Joe McPhee (2005)
Live at Blå - The Thing (2005)
Live at Blå - The Thing (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


I'll travel from Maine to Mexico

Fra det marginale til mainstream. The Thing viser vei.

The Thing er Mats Gustafsson, saksofon, Paal Nilssen-Love trommer/perkusjon, og Ingebrigt Håker Flaten, bass. Denne utgivelsen markerer lanseringen av Smalltown Superjazzz, et sidebruk til Smalltown Supersound som vil fokusere på de mer jazzrelaterte artistene i stallen til Joakim Haugland. Garage er The Things tredje album (den fjerde hvis man regner med spilt-LPen The Music of Norman Howard med School Days), siden de debuterte med en selvtitulert Don Cherry-hommage i 2000. Den gang stod Gustafssons nå nedlagte selskap Crazy Wisdom bak.

Norman Howard er representert på Garage med sporet Haunted, som også er å finne på ovennevnte LP. Trompetist Howard fra Cleveland var i en kort periode rundt midten av 60-tallet sidemann på et par utgivelser med Albert Ayler, før han forsvant ut i den totale obskuritet i Skottland. Han produserte riktignok et par kassetter som har sirkulert i jazzundergrunnen en del år, og typisk nok har samler Gustafsson plukket opp en av disse og revitalisert hans musikk innenfor rammene av School Days og The Thing. Haunted er et nydelig stykke melankoli. Jeg oppfatter den som en meditasjon over pionerene i frijazzens tidlige dager da frihetssøkende friimprovisasjon utenfor de etablerte rammene av jazz ikke var akseptert, og på ingen måter noen trygg levevei. John Coltranes og Albert Aylers desperate "cry" og spirituelle aura hviler over dette sporet, som også kan være en av de mer melodiøse linjene Gustafsson har festet til plate.
Tyske Peter Brötzmann er en av mentorene i den europeiske improvisasjonsmusikken, og er således en av de viktigste inspirasjonskildene til Gustafsson. Han er representert med Eine Kleine Marschmusik (Solo, 1976). Brötzmann er produktiv den dag i dag, og Gustafsson har spilt en viktig rolle Brötzmanns lille renessanse, blant annet på norske jazzfestivaler. I Brötzmann/Howard-tilfellet kobler The Thing musikalske outsidere fra begge sider av Atlanteren.

Men det er ikke Howard og Brötzmann som er hovedfokus her. Det mest iøynefallende poenget ved Garage er at The Thing har plukket fram en gammel garagerock-klassiker fra det The Sonics. Detroitbaserte The White Stripes og Yeah Yeah Yeahs, representanter for den nygamle New York-rocken, er også representert med hver sin låt. Ved alle tilfellene har The Thing fokusert på grunnriffene og skjelettene ved de respektive låtene, og tilført sine versjoner en sterk dose energi og kraft. På Art Star (Yeah Yeah Yeahs EP, 2002) er de ekstreme ytterpunktene til vokalist Karen O godt ivaretatt av Gustafssons gutturale saksofonskrik, mens Flaten og Nilssen-Love tar et fast grep rundt det gyngende kompet. På The White Stripes' Aluminum (White Blood Cells, 2001) holder Flaten og Nilssen-Love nok en gang fast i rammene, mens Gustafsson tar skrittene ut i improvisasjonslandskapet med den energien, kraften og tyngden bare han legge til grunn. Her er det riktignok Flatens enormt blytunge bassriff som i størst grad er linken til The White Stripes. Men Gustafssons engasjement i denne musikken, som formelig kan høres gjennom hans saksofon, er en ren kroppslig manifestasjon av idéen om å bringe sammen i utgangspunktet så forskjellig musikk som The Thing gjør på dette albumet. Det mest innlysende valget av disse tre garagerocklåtene er nok The Sonics' Have Love Will Travel (Here Are The Sonics!!!, 1965). Kan se for meg hvordan bandet kicket på det rå saksofonpartiet som eksploderer midtveis i originalsporet, og som heller ikke ligger så langt unna Brötzmann Octets Machine Gun fra 1968.

Disse tre garagerockerne fungerer bra i The Things frijazzdrakt. Men det rå soundet som preger de tre originalene gjennom mye distortion og et generelt rufsete lydbilde, har i en viss grad forsvunnet i The Things mer strømlinjeformede produksjon. Det i seg selv er kanskje et poeng fra deres side, men det hadde kanskje tilført The Thing en ny dimensjon å gi selve produksjonen et mer garageaktig preg?

De tre garagerockerne kiler seg inn i The Things samlede låtmateriale som noe av det mer statiske de har gjort. Men det viktige ved Garage er allikevel konteksten. De står i en sterk kontrast til The Things to egenkomponerte frijazzbomber, Hey Fläsk og fabelaktige Garage, samt Brötzmanns og Howards låter som alle er mer frie i strukturene. Sett som helhet er altså Garage et glitrende lappeteppe av allsidighet på låtsiden. Albumet bringer sammen det helt marginale av frijazz med de mest omtalte av rockband den siste tiden, og i god Sonic Youth-ånd lykkes The Thing gjennom sin egen tilnærming til materialet å sette andres musikk i en ny sammenheng. Samtidig er denne plata en invitasjon til lytterne om å søke seg videre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jens Lekman - Night Falls over Kortedala

(Service / Secretly Canadian)

Etter noen år med diverse samarbeid verden over er Lekman endelig ute av studioet igjen, og Skandinavia holder pusten.

Flere:

Katatonia - Viva Emptiness
Neil Young - On the Beach