cover

Under a Billion Suns

Mudhoney

CD (2006) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Grunge / Garage

Spor:
Where Is the Future?
It Is Us
I Saw the Light
Endless Yesterday
Empty Shells
Hard-On For War
A Brief Celebration of Indifference
Let's Drop In
On the Move
In Search Of
Blindspots

Referanser:
Green River
Nirvana
Iggy & The Stooges
Melvins
MC5

Vis flere data

Se også:
Superfuzz Bigmuff - Mudhoney (1988)
Since We've Become Translucent - Mudhoney (2002)
The Lucky Ones - Mudhoney (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Med hevet hode

I rockhistorien er de kanskje dømt til å bli omtalt som et slags vedheng til storkanonene Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden.

Jo visst holder de på ennå.

Tidlig på 90-tallet, den gang grungen sparket beina under det meste, var Mudhoney de rampete, uflidde fetterne som sto litt i bakgrunnen og gliste skjeivt av alt oppstyret.

I 2006 har de løftet blikket og skaffet seg større perspektiv på tingene. Tenåringsangst og nihilistisk sutring er tross alt ikke noe for voksne menn å befatte seg med. "Under a billion suns" er et eneste langt, sarkastisk snerr mot hjemlandet og samtiden, mot all dumskapen og faenskapen.

Mudhoney er skuffet over at den framtiden de ble lovet, den hvor alle skulle ha boblebiler, raketter på ryggen og slektninger på Mars, aldri kom. De er forbannet fordi verden ikke blir styrt av "giant brains", men av "arrogant, small-minded fools". De er fulle av forakt for de gamle grisene som alltid hisser til krig. De er frustrerte fordi landet deres ikke bare er i krig med store deler av omverdenen, men også med seg selv.

Når Mark Arm snerrer at han har sett lyset, så snakker han ikke om Den Hellige Ånd, men om glimtet fra en kjernefysisk eksplosjon.

OK, så er kanskje ikke satiren til Mudhoney spesielt subtil, men så er det da heller ikke musikalsk hjernekirurgi de driver med. I beste Stooges- og MC5-ånd er de larmende, slamrende og obsternasige. Trommene smatrer frenetisk, gitarene er høyt og lavt på samme tid, Mark Arms stemme er gneldrete på grensen til det irriterende. Det er ikke mange rockband som har holdt på like lenge som Mudhoney uten å miste hverken energi eller særpreg. Og ikke høres det ut som om de prøver å gjenskape lyden av Seattle 1990 heller. I stedet virker det stadig mer naturlig å se dem som videreførere av den stolte, primitive garasjerocktradisjon fra 60-tallet. Den hissige blåserrekka som ble introdusert på "Since we've become translucent" (2002), bidrar i høyeste grad til det.

Hvis "Under a billion suns" mangler noe, er det de helt store løftene. Det er et album uten svake spor, men det har heller ingen enkeltlåter med den samme uimotståelig sleske kvaliteten som "Touch me I'm sick" hadde i 1988.

Men det får så være. "Under a billion suns" er nemlig lyden av et band som fremdeles er svette i luggen, har ølsøl på skjorta og synes at det å spille rock er det feteste i verden. Når de i tillegg har ting de vil ha sagt, har Mudhoney all grunn til å holde det gående en god stund til.

I rockhistorien er de kanskje dømt til å bli omtalt som et slags vedheng til storkanonene Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden. Men når alt kommer til alt, er Mudhoney de eneste som står igjen med hevet hode 15-16-17 år senere.

Gutta vet helt sikkert å verdsette ironien i det.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo