Under a Billion Suns

Mudhoney

CD (2006) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Med hevet hode

I rockhistorien er de kanskje dømt til å bli omtalt som et slags vedheng til storkanonene Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden.

Av Roy Søbstad

Del på Facebook25.03.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)

Jo visst holder de på ennå.

Tidlig på 90-tallet, den gang grungen sparket beina under det meste, var Mudhoney de rampete, uflidde fetterne som sto litt i bakgrunnen og gliste skjeivt av alt oppstyret.

I 2006 har de løftet blikket og skaffet seg større perspektiv på tingene. Tenåringsangst og nihilistisk sutring er tross alt ikke noe for voksne menn å befatte seg med. "Under a billion suns" er et eneste langt, sarkastisk snerr mot hjemlandet og samtiden, mot all dumskapen og faenskapen.

Mudhoney er skuffet over at den framtiden de ble lovet, den hvor alle skulle ha boblebiler, raketter på ryggen og slektninger på Mars, aldri kom. De er forbannet fordi verden ikke blir styrt av "giant brains", men av "arrogant, small-minded fools". De er fulle av forakt for de gamle grisene som alltid hisser til krig. De er frustrerte fordi landet deres ikke bare er i krig med store deler av omverdenen, men også med seg selv.

Når Mark Arm snerrer at han har sett lyset, så snakker han ikke om Den Hellige Ånd, men om glimtet fra en kjernefysisk eksplosjon.

OK, så er kanskje ikke satiren til Mudhoney spesielt subtil, men så er det da heller ikke musikalsk hjernekirurgi de driver med. I beste Stooges- og MC5-ånd er de larmende, slamrende og obsternasige. Trommene smatrer frenetisk, gitarene er høyt og lavt på samme tid, Mark Arms stemme er gneldrete på grensen til det irriterende. Det er ikke mange rockband som har holdt på like lenge som Mudhoney uten å miste hverken energi eller særpreg. Og ikke høres det ut som om de prøver å gjenskape lyden av Seattle 1990 heller. I stedet virker det stadig mer naturlig å se dem som videreførere av den stolte, primitive garasjerocktradisjon fra 60-tallet. Den hissige blåserrekka som ble introdusert på "Since we've become translucent" (2002), bidrar i høyeste grad til det.

Hvis "Under a billion suns" mangler noe, er det de helt store løftene. Det er et album uten svake spor, men det har heller ingen enkeltlåter med den samme uimotståelig sleske kvaliteten som "Touch me I'm sick" hadde i 1988.

Men det får så være. "Under a billion suns" er nemlig lyden av et band som fremdeles er svette i luggen, har ølsøl på skjorta og synes at det å spille rock er det feteste i verden. Når de i tillegg har ting de vil ha sagt, har Mudhoney all grunn til å holde det gående en god stund til.

I rockhistorien er de kanskje dømt til å bli omtalt som et slags vedheng til storkanonene Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden. Men når alt kommer til alt, er Mudhoney de eneste som står igjen med hevet hode 15-16-17 år senere.

Gutta vet helt sikkert å verdsette ironien i det.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: