Ten More Turnips From the Tip

Ian Dury & the Blockheads

CD (2002) - Ronnie Harris Records / East Central One / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Verdig avslutning fra Dury

Fyrsten av Upminster holdt mål til det siste. Ti låter fra perioden 1991-2000.

Av Fredrik Eriksen

Del på Facebook29.01.2003

Den poliorammede Ian Dury døde i mars 2002 med kreft i tykktarmen og leveren. Som artist passet han ikke inn hverken blant pønkere, new-wavere, ska-fantaster eller reggaehuer mot slutten av 70-tallet. Han oppnådde imidlertid å bli populær i alle leirene. Grunnene er flere , men mannen avleverte meldinger på forståelig cockney til tøffe rytmer og småsure blåsere, sammen med det strålende bandet The Blockheads. Her var en salig blanding av ska, jazz, funk og reggae. At han i tillegg fikk et par rimelige store hits med de festlige Hit Me With Your Rythmstick og Sex Drugs & Rock 'n' Roll, førte ikke til at populariteten ble mindre.

I 1977 og 1979 ga han ut sine to beste album henholdsvis New Boots&Panties og Do It Yourself sistnevnte på det smått legendariske indie- selskapet Stiff. På 80-tallet ble det lengre mellom drammene og undertegnede hørte ikke mer enn med et halvt øre på denne delen av produksjonen. Fjorårets Ten More Turnips From The Tip er et album satt sammen av ting Dury gjorde i tidsrommet 1991 - 2000. I tillegg er det lagt til dubs etter hans død. Både famile og musikalske venner av Dury har gått sammen om å få albumet utgitt.

For de av oss som hørte på Ian Dury & The Blockheads allerede på 70-tallet kan ikke Dury bli bedre enn i den perioden. Dette albumet viser imidlertid at Ian Dury hadde nok med brukbart materiale helt til det siste, kanskje fordi utgivelseshyppigheten var mindre enn på 80-tallet. Åpningssporet Dance Little Rude Boy er rett og slett ur-Dury og bringer oss rett tilbake til debuten fra 1977. Låta hadde ikke skilt seg nevneverdig ut fra debutplatas repertoar. Dury slenger fortsatt temmelig militantisk med leppa, til tross for sin rustne snakkestemme og tidvis milde mellommenneskelige budskap om hvordan han mener tingens tilstand burde være. Til fete orgeltoner, støtt komp, tunge bassganger og artige blåsere er dette svært trivelig å høre på.

Til tross for at tittelen kanskje gir inntrykk av sekunda vare er ikke dette tilfelle. Alle Durys kjennetegn er her. Jazzfunk, pubfunk, reggadisco tilsatt store doser britisk music hall og øltradisjoner gjør dette til et vittig og tidvis snerrende album fra fyrsten av Upminster. Dessverre er låtmaterialet for ujevnt til at dette blir strålende, men la ikke det hindre deg i å bli kjent med mannen og ikke minst bandet The Blockheads.

Det jeg liker minst ved produktet er heftet som følger med. Her er det noen nye ukjente fotografier (som er dårlig utnyttet) og bilder av diverse memorabilia, men opplysninger om artisten og låtene er nesten fraværende. Synd, fordi ellers ville dette vært en flott posthum utgivelse.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: