The Low Lows

Parker & Lily

CD (2005) - Warm / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Trist at det skulle ende slik

Par fra NYC i det stramme spennet mellom kjærlighet og brudd. Uten en happy ending.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook26.03.2005

Som Neil Sedaka så treffende sa det: "Breaking up is hard to do..." Kan du banne på, Parker & Lily har nettopp brukt 10 år og en hel plate til å finne ut av akkurat det.

Parker & Lily er en duo fra New York bestående i hovedsak av Parker Noon og Lily Wolfe. De begynte å spille sammen på begynnelsen av årtusenet, og har et par plater bak seg før denne, som kanskje er den siste i rekken. The Low Lows er som tittelen indikerer ingen stor festplate. Uttrykket til duoen kan minne om et annet par fra nabolaget, nemlig Ira Kaplan og Georgia Hubley (Yo La Tengo), særlig når klokken bikker midnatt og blikkene blir søvnige, tankene slørete og bevegelsene trege. Men der Ira/Georgia strekker seg innover natten med lengsel i sinne - tross alt - så er Parker & Lily langt mer bitre. Som to sårede rovdyr sirkler de rundt hverandre, glefser sjelden, men stikkene er likefullt dype og dødelige. De klynger seg til hverandre på omslaget, men se nærmere etter og bildet er revet i to, for anledningen heftet sammen med en simpel tapebit.

Den lyse vår dyrkes med June Gloom og meldinger som: "This spring is overgrown/ I hope it blooms to death..." Hipp hurra for mai er vi så gla' i, eller som Parker crooner hult fra et stort åpent rom: "Late late late on a grey May day/ I'm busy killing myself with kindness..." Slik skal det være. Og det er helt greit så lenge det blir så fint som her. Tempoet er siste dans, etter siste dans, der steelgitaren til John Neff (Japancakes, David Lynch) tvinner seg sammen med trompeten til Jordan McLean (Antibalas Afrobeat Orchestra) og strykertrioen som sammen løfter låten opp mot Lambchops saligere stunder. Med andre ord: Et vakkert, vakkert stykke musikk. Og her holdes The Low Lows. Styggvakre bittersøte toner i sakte film, drømmepop gone mareritt, storslagne symfoniske øyeblikk med en dorsk og nitrist eleganse, nedslått storbypoesi i møte med sval sørstatspop. Ganske så deilig å høre på, men den dorske stemningen blir nesten overmannende og det er så man får lyst til å riste tak i Noon og be ham ta seg sammen! Men det gjør man selvsagt ikke.

Parker kan minne om en stoisk, bedøvet utgave av Jim James (My Morning Jacket), koplet med de luftige sommerkveld-beatsene til Yo La Tengo eventuelt de innhule rytmene til Arab Strap med en rik instrumenthjelp, så har vi Parker & Lily rimelig godt sirklet inn. Det høres ut som det er kjærlighet der barytongitaren til Noon smelter sammen med tangentene til Wolfe, men så viser det seg at det bare er lyden av noe som engang har vært. Det er ikke mer å hente. Toget til Athens, Georgia forlater Central Station med Lily Wolfe og de to andre i bandet, bare Parker Noon står igjen på Manahttan. Jeg tror det regner tungt.

Kan ikke skjønne annet enn at Parker Noon og Lily Wolfe etterhvert levde et noe anstrengt forhold. Nå er det slutt, og denne platen viser på hjerteskjærende vis hvorfor det gikk som det gikk. Skal vi satse på ytterligere sutring fremover, eller kommer en blomstrende munter gjenforeningsplate om et års tid? Time will tell.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: