Two Way Monologue

Sondre Lerche

CD (2004) - Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mono

How to recognize different types of trees from quite a long way away.

Av Øyvind Adde

Del på Facebook08.03.2004

I tiden rundt utmeislingen av denne anmeldelsen løper det en liten farsott av TV-programmer der folk kommer i kontakt med seg selv i et tidligere liv gjennom hypnose. I likhet med de fleste grener innen det paranormale sliter man også her med å frembringe vitenskapelig etterrettelige bevis - veien til aksept for gjenfødelse som et håndgripelig fenomen er tung og belagt med vel fundamentert skepsis. Vel, når jeg hører Sondre Lerche begynner jeg å lure på om det ikke er noe i det tross alt.

I likhet med debuten, Faces Down (2001), er Two Way Monologue belagt med et knippe poplåter i rammen av et tindrende, solblekt 60-tall. Det balanserte lydbildet bæres fram av instrumenter og vokal som er sjeldent befridd for kunstige klanger, hvilket skaper en umiddelbar og betimelig nærhet til spesielt Lerches behagelige stemmeøvelser. I likhet med det tørre lydbildet trekker også Lerches komposisjoner og instrumentering linjer til The Beatles' referansetunge produksjon i årene 1965-69 - et fremtredende trekk som tåler sammenlikning med sambygdingen Julian Berntzens langspiller Waffy Town fra et par måneder tilbake.

Musikalsk går jeg imidlertid ikke i surr de to artistene i mellom. Der Berntzen forsynte seg grovt av nær alle elementer i The Beatles' instrumentering og arrangementer, blir Lerches komposisjoner mer subtilt refererende gjennom et tilsynelatende skarpere øye til Paul McCartneys produksjon i årene 1966-68 - en periode der sistnevntes låtskriveri blomstret over i gjennomarrangerte, melodiøse og gjerne pastorale utbroderinger av barndommens schlegere fra Liverpools music halls. Foruten å dele McCartneys teft for gode melodier er Lerche også benådet med en evne til å hente fram en tilbakelent jazz-følelse i låtene sine. De vokale tonevalgene vandrer således i mer komplekse skalaer enn for eksempel Teenage Fanclubs nostalgi-pop, og tilkjennegir på mange måter et slektskap til Burt Bacharachs sofistikerte easy listening. Hør for eksempel hvordan Bacharachs og McCartneys uttrykk smelter sammen gjennom låter som Wet Ground, It's Too Late og instrumentalen Love You.

I dette perspektivet må jeg bare innta min plass i den delen av salen som applauderer Lerches evne til å presentere relativt komplekse og "voksne" pop-komposisjoner på tross av ung alder. Samtidig er det noe som skurrer i dette bildet. Jeg forstår ganske enkelt ikke at en 20-åring kan levere et album så befridd for ungdommelig vitalitet som det Two Way Monologue er. Misforstå meg rett her: Jeg setter pris på mange av Lerches melodier og hans lek innenfor det stiliserte lydbildet. Men, jeg savner faktisk litt av rastløsheten fra Faces Down. Her er det egentlig kun det flotte tittelsporet som, via små tyverier fra The Wannadies' You and Me Song, freser unna med aldersadekvat energi. Two Way Monologue preges ellers av en tilbakelent tålmodighet som synes tilpasset et nostalgiorientert publikum på 40+, og selv i det perspektivet sliter Lerche en smule med å legge ned nok gode låter til å skape et album man foretrekker framfor kanonene fra 60-tallet.

Jeg har i det siste lurt en del på om det er en tilfeldighet at unge bergenske talenter som Lerche, Berntzen og Nathalie Nordnes plasserer seg i 60-talls lydbilder. Faktum er i hvert fall at Hans Petter Gundersens produsentrolle er en fellesnevner for alle tre, og at hans grep om fordums lydkulisser vitner om godt håndtverk og pophistorisk teft. Nå skal jeg ikke gå for langt i å spekulere om hvor vidt Gundersen har innflytelse på arrangeringen og utformingen av de tre artistenes materiale, men for min del føler jeg at Lerche, Berntzen og Nordnes spenner litt bein på hverandres musikalske identitet ved å benytte seg så mye av de samme instrumenteringene og virkemidlene. For å være helt konkret: Jeg ville gjerne hørt Lerche samarbeide med en helt annen type produsent.

Joda, drøyt halvparten av denne skiva sklir unna som behagelig tempererte, men samtidig litt anonyme ørevarmere. Det slår meg faktisk nå at jeg forbausende nok ikke klarer å finne noen spesielt gode låter å fremheve, mens jeg på den annen side førte It's Our Job, Days That Are Over, Wet Ground og Counter Spark til skip-lista etter en knapp ukes gjennomspilling. Relativt jevn og habil underholdning med andre ord, men dessverre uten gnistene som gjør det attraktivt å spille skiva gjennom over lengre tid.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: