cover

Stadium Arcadium

Red Hot Chili Peppers

2 x CD (2006) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Funk / Pop / Alternativ

Spor:
Jupiter
Dani California
Snow ((Hey Oh))
Charlie
Stadium Arcadium
Hump de Bump
She's Only 18
Slow Cheetah
Torture Me
Strip My Mind
Especially In Michigan
Warlocks
C'mon Girl
Wet Sand
Hey

Referanser:
Faith No More
Living Colour
The Mars Volta

Vis flere data

Se også:
By The Way - Red Hot Chili Peppers (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fornuftig og forutsigbart

Chilisuppe kokt på et par tiårs erfaringer.

Det finnes en enighet i dette universet om at Blood Sugar Sex Magik (1991) er den beste platen Red Hot Chili Peppers har laget. Denne enigheten støtter jeg fullstendig, for det er rett og slett imponerende hvilken kvalitet musikken holder også femten år senere. Den resterende diskografien er nokså variabel, hvor spesielt bølgedalene skulle vise seg å være svært så skuffende.

Californication fra 1999 reddet kanskje bandet fra å falle i grus, men indikerte samtidig et uttrykk som ga etter for kommersielle rammer. By the Way et par år senere ble for meg et svartmalt kapittel, derfor brydde jeg meg egentlig ikke om å oppsøke Stadium Arcadium da platen ble sluppet tidligere i år. Helt til jeg tilfeldigvis fikk høre noe annet enn den første hiten Dani California.

Det er en sann glede å høre at RHCP nå ser seg bak skulderen og hinter til hva de har gjort før. En ny Blood Sugar Sex Magik er det ikke, ei heller rap/funken fra åttitallet, eller den noe annerledes One Hot Minute fra 1995. Men det er en miks. De har prøvd ut det meste, og dagens Red Hot fremstår som både tilbakeskuende og oppdatert. For meg er dette et ganske enkelt regnestykke: Legg sammen stort sett alle utgivelser, og Stadium Arcadium oppstår.

Kommersielt sett består dette doble albumet av en stor mengde hitpotensiale. Det er ikke måte på hvor mye man føler man enten har hørt, eller kommer til å høre, de fleste av disse låtene på radioen. I så måte er dette et imponerende verk. Musikalsk sett blir gjengen bare mer og mer slepne og polerte etter hvert som årene går, men det går i grunnen mest på produksjonen. Her kan det for øvrig nevnes at produsent Rick Rubin atter en gang har gjort en formidabel jobb. Bandet på sin side spiller sine saker stort sett helt ærlig. Liker man at Anthony Kiedis synger sjarmerende surt, ja så får man det her. Og liker man at John Frusciante spiller tøffe soloer, ja så får man det her. Liker man derimot at låtene bygger på Fleas heftige slapgroover, må man dessverre noen år tilbake. Men han er her, og den hoppende gale mannen groover fremdeles.

Apropos Frusciante skal det sies at han viser noen sider som kom litt overraskende på meg, og det gjelder referanser. Allerede i den kjente Dani California kliner han til med noen vrengte tersharmoniseringer man egentlig må til Queens Brian May for å finne, og i C'mon Girl skulle man nesten trodd det var Santana som fylte inn med små og delikate licks. Dessuten er If en slags tolkning eller ny versjon av Pink Floyds låt med samme navn. Men dette er langt fra negativt, og nesten ikke nevneverdig, man skal altså bare være obs på plutselig å kunne støte på litt nye lyder fra Frusciante – lydvalget er usedvanlig variert. Når dette er sagt, er han samtidig den i bandet som utmerker seg som et viktig bindeledd. Med sine utallige gitarspor og omtrent like mange uttrykk, sørger han for særpreget hver låt får.

Mange stiller seg spørrende til hvorfor de kommer med en dobbelplate akkurat nå, og heller ikke jeg har noe godt svar på det. Men jeg kan si at det er fort gjort å bli venn med stort sett det meste på de to skivene, som har blitt døpt Jupiter og Mars. Jupiter er nummer en og dermed den man automatisk hører mest på, tror jeg. Og når man begynner å kunne den, det tar ikke lang tid, er det bare å avveksle med Mars. Musikken er stort sett lik over hele fjøla, hvor det varieres fint mellom midtempo radiopop, hissige rockelåter og tilbakelente partier med kassegitar. Det er altså ingen kjempeforskjell på diskene, derfor ser jeg på disse to samlet under ett som et hav man kan øse så mye vellyd av man bare vil. Jeg skjønner selvfølgelig dem som heller ville hatt dette satt sammen til kun én plate, men denne problematiseringen oppfatter jeg egentlig som todelt. For min del er det ikke noe stort problem at setlista er så lang som den er. Tvert imot.

Jeg skal innrømme at det er snakk om et par år siden jeg sist hørte ordentlig på Blood Sugar Sex Magik og Red Hot Chili Peppers i det hele tatt. Med Stadium Arcadium i hus var det derfor selvfølgelig å pløye gjennom det som fantes av plater i hylla. Og jeg tror jeg har landet på at det er gleden over å høre gamle takter i form av nye, som gjør at denne skiva stort sett blir godt mottatt, spesielt sammenlignet med for eksempel By the Way. Det er friskt og imponerende at disse aldrende gutta fremdeles holder koken, likevel ser det ut til at de surfer på bølgen fra første halvdel av nittitallet. Jeg lar meg altså begeistre, men med forbehold om at de store dagene er talte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe

(Neurot)

Legg to pinner i kors. Ta et hvitløksbad. Be din siste bønn. Dørene til mørkets rike skal nå åpnes og du inviteres med inn.

Flere:

Okkervil River - The Stage Names
Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók