cover

The Redeemer: Hardcore Owes Us Money

DJ Scud & Panacea

CD (2003) - Position Chrome / Force Inc / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Drum'n'bass / Jungle / Hardcore

Spor:
Hardcore Owes Us Money
Redemtion Remix
Drug Anthem
Well'ard
Squeeze With Eaze
Sound Killah
Pitbull
Radical Changes
Prozac
Redemption
Direct Impact
Mindcontrol

Referanser:
TeeBee
Ed Rush
Decoder
Trace

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ekstremt, sint og aggressivt

Hardcore drum'n'bass så illsint og hardt at man nesten blir redd. Vanvittig deilig.

Tyskeren Panacea har lenge vært en sentral figur i utviklingen av drum'n'bass i retning industri og støy; et knallhardt sound som fusjonerer et aggressivt og teknoid lydbilde med buldrende distort-bass og hakkende gale breakbeats. Industriell drum'n'bass som nærmest beveger seg på den ytterste grensen av det begripelige, og som med voldsom kraft mørbanker lytteren med en slagserie av beinharde hooks og angrep mot mellomgulvet. Sammen med Londons techno-terrorist DJ Scud entrer et særdeles brutalt drum'n'bass tag-team ringen med langspilleren The Redeemer - Hardcore Owes Us Money. Allerede etter første runde synes kombinasjonen nærmest uslåelig, der den pøser ut fryktinngytende industriell digital hardcore.

Tittelsporet blander elementer fra gabba og terror med gamle rave-effekter og hardcore-rytmikk. Nostalgisk fra tiden da rave-smileyen var erstattet med hissig jungle og alarmsynther som repeterte sinte melodilinjer. Tittelen og tittelsporet tatt i betraktning kunne man forledes til å tro at hele plata er en hyllest til gammel rave og hardcore, men det er et stykke fra sannheten. Kun Drug Anthem og Squeeze With Eaze henter åpenbart lydbildet fra tidlig 90-talls rave-alarm, og disse er også de minst interessante sporene på plata. Denne typen musikk ble lagd minst like godt før, og på de gamle platene får man i tillegg affeksjonsverdien og nostalgien på kjøpet.

Det er når Panacea og Scud legger hovedtyngden sin på mørk og forstyrret drum'n'bass at resultatet først blir skremmende bra. Allerede på Redemption remix legges lista skyhøyt, og tankene går til Teebees DJ-sett som meget vel ville kunne inneholde låter som denne. En konstant brutal bassmurring over et øsende pøsende driv av trommer, og med synthriff som Teebee også med hell perfeksjonerer. Det er hardt, bråkete, uvennlig og herlig suggererende. Siden går det bokstavelig talt slag i slag med hard og heftig technoid jungle i supertungvektsklassen. Den glimrende Well'ard er som antydet bra hard, og hiver på et tøft ragga-sample over det allerede mettede industrielle lydteppet. Suverent!

Sound Killah trekker inn gamle junglesamples og houseklisjeer i dobbel hastighet. Sammen med en drøss med old-school referanser og lydsnutter dannes et nytt og hesblesende sound, drevet av Panacea og Scuds muskuløse tromme- og bassprogrammering. Hele ravemusikkens grunnpilarer hogges ned, kvistes og brennes i samme smelteovn. Og sånn fortsetter det. Hardcore har fått en renessanse, denne gang som drum'n'bass’ stygge stebror, født og oppvokst i dypeste industriområder der skrekk og gru er eneste fritidssyssel.

Ironisk titulerte Prozac er så langt fra lykkefremkallende man kan komme, med mindre mareritt er nirvana. I denne sammenhengen er imidlertid det mørke og harde universet nærmest for utopia å regne, i hvert fall for alle industrialiserte junglister som liker det hardt som stål. Typisk for denne platen er at akkurat i det man tror det ikke kan gjøres hardere, kommer neste slag og hiver en over ende nok en gang. Skumle Prozac etterfølges av den ekstreme Redemption, som spekkes med technoid rabalder, hissig snerring og motorsag-bass, og er en ren maktdemonstrasjon av de to sinte produsenter. Med et adrenalinnivå på kokepunktet er det bare å erkjenne at det er både ekstremt og ubehagelig, men ufattelig deilig å la seg terrorisere av maskinell grom-støy satt i system og kjørt gjennom en særdeles kraftig bassgenerator. De heftige trommene virker som små kjappe nålestikk, mens hvert bass-slag er som en solid omgang juling. Når den dritt sinte Direct Impact får begynne å arbeide med harde never og sitt fryktinngytende uttrykk frister det mest å resignere til overmakten, legge seg ned og skrike DREP MEG! Så er det bare å håpe at Panacea og DJ Scud har barmhjertighet nok til å avrunde terror-orgien med en koselig liten rolig finale, men det ligger milevis unna herrenes repertoar for kvelden. Mindcontrol er like monstrøs som sine forgjengere, så rendyrkingen av det styggfine harde og mørke er vel ivaretatt.

The Redeemer - Hardcore Owes Us Money er en sinnssykt hard og god plate som utstråler en ekstrem autoritet og selvsikkerhet. Forutsetningen er at man setter pris på ubehagelig, fiendtlig, aggressiv, og umenneskelig kald, maskinell støylyd, og ikke kan få sin drum'n'bass hard nok. Kompromissløst og befriende hensynsløst. Jern og metall.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines

(Division)

Ein Ishak med eit meir frigjort sonisk sinnelag. Men poptonen er der, flott er den òg.

Flere:

OutKast - Speakerboxxx/The Love Below
The Machines - Stereotypes