Genre:
Rock
Stiler:
Singer/songwriter / Akustisk / Countryrock
Spor:
At the Bottom of Everything
We Are Nowhere and It's Now
Old Soul Song
Lua
Train Under Water
First Day of My Life
Another Travelin' Song
Land Locked Blues
Poison Oak
Road to Joy
Referanser:
Bob Dylan
Gram Parsons
Ryan Adams
Jesse Malin
Se også:
Letting Off the Happiness - Bright Eyes (2001)
Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground - Bright Eyes (2002)
Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground - Bright Eyes (2002)
Digital Ash In a Digital Urn - Bright Eyes (2005)
Cassadaga - Bright Eyes (2007)
Naivt og enkelt, men genialt
Måten den sittende administrasjonen i USA spiller på frykten for andre mennesker, har gjort vår kjære venn livredd.
Del på Facebook13.02.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)
Jeg forestiller meg at mennesker som i det hele tatt vet hvem Conor Oberst er, kan deles inn i to grupper. Dette er ikke sosialantropologi av noen vitenskapelig verdi, kun mine hverdagsfilosofiske betraktninger omkring den noe flakkende skikkelsen som av og til kaller seg Bright Eyes.
Vi har de som hater både Conor Oberst og hans åpenbart falske tenåringsangst, og så har vi de som følger ham blindt gjennom hva som helst. Det er godt å tenke i svart-hvitt. Det gjør alt så mye enklere. Jeg tror jeg kan forstå begge leirene, men velger å tilhøre den blindt tilbedende gruppen - av den enkle grunn at mannen lager fantastiske melodier, med til tider enestående tekster, levert med misunnelsesverdig innlevelse.
Han bedriver noe som kan virke som musikalsk "method acting".
"Enkel" er ikke ordet som beskriver Conor Oberst. Verken hans musikk, hans syn på verden eller hans musikalske modus operandi er direkte pene ting å bli slengt inn i. Heldigvis har han klart å dreie tenåringsfølelsene sin over til mer passende emner for en 24 år gammel mann.
Når det er sagt, så er vel også eksistensialisme et tenåringsfenomen, men Oberst setter den inn i dagens Amerika og forteller oss det vi europeere bare kan tenke oss til. Hele scenarioet minner om den kalde krigen, frykten for atombomber og - enda verre - kommunister. Måten den sittende administrasjonen i USA spiller på frykten for andre mennesker, har gjort vår kjære venn livredd.
Det er kanskje ikke en stor bragd å gjøre Conor livredd, men legger du dette til hans frykt for kjærligheten og ikke minst seg selv, kan vi bare lure på hvordan han tør å stå opp av senga om morgenen.
"I'm wide awake, it's morning" er langt fra ei krevende plate rent musikalsk. Den er et slags country/folk-album med små dæsjer av Bright Eyes sin skrikesignatur. Gjesteartistene kommer også fra country-tradisjonen. Allestedsnærværende Emmylou Harris korer på tre sanger og Jim James fra My Morning Jacket synger sakralt på det sterke førstesporet "At the bottom of everything". Jason Molina sin venn Mike Mogis produserer sin femte Bright Eyes plate på en fin måte. Det er en ren og lavmælt atmosfære som preger de fleste sangene, og der det trengs mer kraft, funker det like godt.
Kun én sang er mindre god denne gangen, "Another travelin' song" blir for masete for meg. Men så har vi også perler som "Lua", "Train under water", den overraskende direkte kjærlighetsvisa "First day of my life", mørke "Poison oak" og avslutningslåta med den ironiske tittelen "Road to joy". Sistnevnte kan skilte med nok en ekte "oberstism"
So when you're asked to fight a war that's over nothing
You know it's best to join the side that's gonna win
And no one's sure how all of this got started
But we're gonna make 'em God damn certain how it's gonna end
De aller beste sangene er de Emmy er med på. Både oden til håpløsheten, "We are nowhere and it's now", og demonstrasjonskildringen "Old soul song (for the new world order)" er glimrende. Men det er den mildt sagt fantastiske "Landlocked blues" som er både plata og faktisk årets beste låt så langt. Kun en naken gitar og en skjelvende sår stemme.
If you walk away I'll walk away
Flere linjer som alle kan siteres, omtrent som i en Dylan-sang, følger, før Emmy glir inn som en hvit due omhyllet av månelyset.
And the moon is laying low in the sky
På dette tidspunktet er alle mine innvoller blitt omplassert og jeg kan kjenne det presse på i mer enn én kroppsåpning. Budskapet er så naivt og enkelt, men likevel så genialt.
and there's kids playing guns in the street
and one's pointing his tree branch at me
so I put my hands up
I say enough is enough
if you walk away I'll walk away
and he shot me dead
Stort! Rett og slett stort.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
jeg har nettopp vært og kjøpt meg den siste brigth eyes plata. har hørt dem før, og sett at den har fått bra anmeldelser. så jeg kjøpte den, reiste hjem og satte den på... nå har jeg hørt den tre ganger... jeg har heller ikke ennå kommet ned på jorda... fordi dette var en plate av et sjeldent kaliber... en sånn plate kommer ikke ofte... en gang hvert andre år eller noe... og sist gang jeg kan huske og ha sittet igjen med en sånn følelse var da jeg hørte Grace med jeff buckley eller Brothers in Arms med dire straits. Nå er dette tre vidt forskjellige plater, men med den samme effekten.
Denne platen er en sjeldent melodiøs og vakker plate, flotte tekster og folk som vet hva de driver med. det er synd og si det men den hadde ikke vært noe uten connor oberst... fra fortellingen om kvinnen på flyet ("where are we going? we're going to a party. it's a birthday party. it's your birthday party happy birthday darling we love you very very very much") til road of joy ("i'm wide awake it's morning") så leverer oberst bunn solid. og det du da sitter igjen med er følelsen av at alt er ikke tapt oppi alt mølet... TAKK!
Jeg kan ikke være mer enig med deg Helene. Det ligger en stor stemning og lurer i bakgrunnen av Oberst's ekstremt elskelige stemme og tekster. Det er en så god stemning som jeg blir glad av og litt lei meg samtidig, men jeg får en slags "jaja.. sånn er det-følelse". Jeg bare elsker denne plata.