cover

Total Lee! The Songs of Lee Hazlewood

Diverse artister

CD (2002) - City Slang / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Easy Listening / Singer/songwriter / Countrypop / Psykedelia

Spor:
I'm Glad I Never
Come On Home to Me
Some Velvet Morning
Sundown, Sundown
Sleep In the Grass
Got It Together Again
The Railroad
A Cheat
No Train to Stockholm
Soul's Island
Easy & Me
My Autumn’s Done Gone
We All Make the Flowers Grow
Sand
Summer Wine
If It's Monday Morning

Referanser:
Nancy Sinatra

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hyllest til en cowboy

City Slang og en mengde kvalitetsartister gjør stas på Lee Hazlewood. En del gir også låtene nytt liv.

De siste åras nyutgivelser har medført en aldri så liten Hazlewood-revival. Da var det jo på sin plass med et tributealbum også. Her har både store og små fått tolke gamle perler. Flere har valgt å ta for seg av de klassiske duettene mellom Lee og Nancy Sinatra.

Det er to velkjente måter å covre en låt på. Den mest åpenbare er å nærme seg originalen i arrangement og sound. Dette er ofte kjedelig og unødvendig. Mange tributeplater lider under at bidragsyterne tilfører låtene bemerkelsesverdig lite nytt. Den andre måten er å få låta til å høres ut som sin egen. Dette kan det komme mye interessant ut av. Selv om begge metoder benyttes her har de fleste klart å gi nytt liv til sanger som er over 30 år gamle.

Det hele åpner med den korte I'm Glad I Never fra Requiem For An Almost Lady. Både på sistnevnte og på Total Lee fungerer den som en introlåt og setter stemningen. Den kler godt Lambchops uttrykk. Kurt Wagner har i likhet med Lee en meget behagelig stemme for øregangen.

Første norske bidragsyter er Madrugada med hjelp fra Neil Mc Nasty (hvem det nå er). En flott, mørk og tung utgave av Come On Home to Me. De har virkelig satt sitt preg på låta. Sivert Høyem minner meg om Scott Walker med den litt høytidelige stemmen.

For meg ukjente The Webb Brothers gjør velkjente Some Velvet Morning. Deres versjon er ikke stort mer enn en modernisering av originalen. Fint gjort, men heller ikke mer. Calexico befinner seg på samme bane. Deres Sundown, Sundown er også relativt tro mot originalen. Det samme kan sies om Johnny Dowd og låta Sleep In the Grass.

St Etienne gjør en fin utgave av Got It Together Again. De har beholdt Lee-sjela, men likevel laget moderne popmusikk. Behagelig og lett musikk. En morsom sommerlåt av stort kaliber.

En av de virkelig store overraskelsene er hvordan St Thomas har gitt nytt liv til The Railroad. Med klapping og skeiv gitar er den enda mer spennende enn på Hazlewoods debutalbum, Trouble Is a Lonesome Town. Måtte St. Thomas innlemme denne i sitt liverepertoar. Platas høydepunkt!

Pulpvokalist Jarvis Cocker og Richard Hawley har tatt for seg en av Hazlewoods eldre låter. The Cheat var opprinnelig oppfølgeren til gjennombruddshitten The Fool. Dette er et stykke unna Pulps meget britiske sound. Tolkningen av The Cheat er derimot en kul psychobilly-crooner variant. Litt uvant med Cocker på denne måten, men stemmen hans gjør seg godt. Får meg til å tenke The Cramps roligere øyeblikk.

Halvparten av Kings Of Convenience, Erlend Øye, lusker gjennom en myk versjon av No Train to Stockholm. En låt fra plata og TV-filmen Cowboy In Sweden. Han kommer fra det med æren i behold og vel så det. Han høres riktignok ganske forsiktig ut i sammenligning med opphavsmannens machostil.

The Amazing Pilots er ukjente for meg, det er også låta de har valgt. Det er likevel ikke vanskelig å forstå at Soul's Island er en Lee Hazlewood-låt. I følge opphavsmannen handler den om den svenske øya Gotland. Kathryn Williams gjør en skjør og sår Easy & Me. Hennes stemme er meget ulik Lees. Dette gir låta en annen dimensjon enn originalen. My Autumn's Done Come er tatt hånd om av Tindersticks. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen bandet. Hovedsakelig på grunn av stemmen til Stuart Staples og bruken av strykere.

Baby Bird Stephen Jones og Luke Scott har gjort We All Make the Flowers Grow til en lett psykedelisk popsang. I tillegg har de tatt seg friheten til å klippe inn Lees stemme mot slutten. Mark Pickerel (tidligere trommis i Screaming Trees) har sammen med Calvin Johnson gjort en sjarmerende slækk Sand. Med to mannsstemmer og morsomme blåsere har de krydret denne duetten på en artig måte. Lemonheads-sjef Evan Dando har fått med seg Sabrina Brooke på cowboy-psykedelia i en annen av Nancy og Lees kjente duetter, Summer Wine.

Kid Locos forsøk på If It's Monday Morning beveger seg absolutt på kanten av min musikksmak, men må likevel få ståkarakter, da jeg synes dette gjøres med en viss stil. Clubcrooning med piano. Som sagt stilfullt, men underlig.

I tillegg til disse godbitene får man kommentarer til versjonene fra Lee Hazlewood selv i coverheftet. Her forteller han både hva han synes om coverversjonene og litt om bakgrunnen for låtene. Har man et nært forhold til mannen vil man nok holde en knapp på originalene, men denne plata kan både brukes som en introduksjon til en lang karriere. Uansett viser den hvor mange og hvor ulike artister som lar seg inspirere av hans mørke stemme og låtskrivertalent.

Total Lee går det an å kjøpe om man også kun er fan av bidragsyterne. Det er mye god pop med en klype psykedelia her. Med et snev av frykt for å kalles patriotisk syns jeg de tre norske bidragene er blant de aller beste på plata. Madrugada, St. Thomas og Erlend Øye klarer alle å sette sitt særpreg på låtene. Nærmest ved å gjøre dem til sine egne.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

(Smalltown Supersound)

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere:

Geoff Berner - Whiskey Rabbi
Frank Sinatra - The Christmas Collection