A Swingin Session With Duke Robillard

CD (2008) - DixieFrog / Bonnier Amigo

Genre:
Blues

Spor:
Deed I Do
That Lonesome Road
Just Because
Meet Me at No Special Place
Red Dog
They Raided the Joint
When Your Lover Has Gone
The Song Is Ended
Swingin With Lucy Mae

Referanser:
Count Basie
Louis Jordan
Herb Ellis
Kenny Burrell
Brian Setzer Orchestra

Vis flere data

Se også:
Living With the Blues - Duke Robillard (2002)
World Full of Blues - Duke Robillard (2007)
Stomp! The Blues Tonight - Duke Robillard (2009)

Svingende kos

Duke Robillard gir aldri fra seg dårlige album, men sjeldent virkelig intense utgivelser heller.

Av Thomas Andersen

25.06.2008

Da jeg omtalte Duke Robillards forrige album, (World Full of Blues, 2007) skrev jeg at han aldri gir ut noe annet enn kvalitet. Spørsmålet er bare hvor bra det er denne gangen. Argumentet gjelder ennå. Og som sist er det en nytelse og høre på A Swingin Session lydmessig og rent musikalsk. Men det tar lissom aldri fyr i Robillard på plate mer. Han koser seg så mye med å gjenskape musikken som står hans hjerte nær at det høres ut som det går på cruise kontroll mye av tiden.

Når det er sagt, så er det umulig å gi dårlig skussmål til A Swingin Session. For med en musikerrekke som teller noen av verdens beste i krysningspunktet mellom blues og jazz, så er denne skiva tidvis svært deilig å høre på. That Lonesome Road for eksempel, begynner som en sløy 30-talls jazz, for så å skifte takt og bli en tour de force innen svingende bluesjazz, der gitar, saksofon og piano legger ned halsbrekkende soloer oppå et hardt svingende komp. Det kan ikke gjøres bedre, og selv kunne jeg sittet i timevis bare og lyttet til det telepatiske samspillet mellom den akustiske bassen og trommene.

Den største innvendingen for mitt vedkommende er for mange rolige partier, som fort kan bli bakgrunnsmusikk. Det er så perfekt utført, men det mangler lissom noe. Og det bringer meg inn på innvending nummer to – nemlig en total mangel på galskap og nerve. Du skal lete lenge for å finne øyeblikk på denne plata som får hårene på skuldrene til å reise seg. Nå har nok det aldri vært Dukes ønske heller. Han har tatt med seg et knippe musikere i studio (blant annet hele blåserrekka til Roomful of Blues) og jammer i vei på gamle klassikere.

For gitarister er det trolig mye å glede seg over her. Robillard har en utsøkt varm tone i gitaren og et uendelig arsenal av riff og soloer. Det oppleves spesielt i instrumentalene Red Dog og Swingin With Lucy Mae. Sistnevnte gir også den fenomenale organisten Bruce Katz anledning til å vise seg frem. Og kompet er som sagt smidd i himmelen og følger Robillards minste bevegelser.

Da blir konklusjonen at dette er en nytelse å slappe av til, og fans av Robillard vil neppe bli veldig skuffet. Men faren for å kjøre seg fast i kose-modus er definitivt til stede for Robillard. Nå trengs det en plate med 100 prosent blues, kanskje med litt yngre krefter inn i bandet som kan gi noe mer uforutsigbarhet og nerve. Det er lov å ta sjanser! Kanskje denne plata hadde fått en heldigere skjebne hvis den var anmeldt av en jazz-entustiast, men jeg sitter igjen litt skuffet over Robillard denne gangen. Men har du damebesøk, middagen på bordet og åpnet ei flaske rødvin, så kan det bli booty hvis du setter på denne plata.