Eight Tunes We Like

Kornstad/Wiik Duo

CD (2005) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop / Modern creative

Spor:
Touching
Jesus Maria
Birth
Calls
Op. 7 – Sehr Langsam
The Peacocks
Humpty Dumpty
Autumn in New York

Referanser:
Paul Bley
Gary Peacock
Ornette Coleman
Carla Bley
John Coltrane

Vis flere data

Se også:
The Bad and The Beautiful - Kornstad/Wiik Duo (2006)

Retro-avantgarde

Den beste amerikanske jazzen spilt av de beste norske jazzmusikerne.

Av Audun Reithaug Rasmussen

Del på facebook09.12.2005

Håkon Kornstad og Håvard Wiik har begge vært med å sette norsk jazz på kartet, men på så forskjellige måter som Wibutee (Kornstad) og Atomic (Wiik). At de skulle dele en fascinasjon for 60-tallets avantgarde-komponister er allikevel ikke særlig underlig. Allerede med Wiiks trioplate begynte han å namedroppe pianisten Paul Bley, som han følte fortjente mer oppmerksomhet, og som han har foretrukket å bli sammenlignet med framfor Keith Jarrett. Kornstad på sin side har demonstrert sin fascinasjon for 60-talls avantgardejazz med sin plate Space Available.

At disse to fant hverandre med denne fellesnevneren er et lite lykketreff. For de låtene de har valgt å gjøre på denne plata er perler alle som en. Spesielt Carla Bleys Jesus Maria og Calls, som i sin barnlige lekenhet er fascinerende uten å være enerverende.

Kornstads skinnende klare tone har mye overtoner og en avmålt varme, og på standardlåten Autumn in New York aner man inspirasjonen fra Coltrane. Wiiks pianospill er strukturert og vakkert, hør introen til The Peacocks. Mens hans spastiske hulter til bulter spill kommer også til sin rett på Colemans Humpty Dumpty. Samspillet mellom Kornstad og Wiik er så fortreffelig at man nesten kan høre hvordan de lytter til hverandre, og innimellom skaper de en smule jazzikalsk magi.

Denne retrobølgen av 60-talls avantgardejazz bidrar til å bringe marginalisert nyskapende jazz fram i lyset. Det anbefales også på det varmeste å sjekke ut 60-talls versjonene av disse låtene. Ikke fordi de nødvendigvis er bedre.

Så kan man jo spørre seg hva som er vitsen med å gjøre disse låtene på nytt nå 40 år senere. Men god jazz er det uansett, og avantgarden fra 60-tallet er fortsatt avantgarde, selv i retroperspektiv.