Shedding Skin

Samsaya

CD (2004) - Port Azur / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Go large!

Samsaya leverer sterkt stoff fra en ny generasjon popstjerner.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook16.07.2004

Jeg har stadig blitt imponert over hvordan Sverige har greid å fronte popstjerner fra flerkulturelle miljøer. Artister som Papa Dee, Tityo og Leila K ga svensk popmusikk på begynnelsen av 90-tallet et friskt pust som var mer eller mindre fraværende i norsk popmusikk på samme tid. 10 år senere ser den samme positive utviklingen ut til å ha nådd gamlelandet og artister som Noora, Winta, Maria Mena, Equicez og ikke minst Samsaya bidrar til at norsk popmusikk er mer fargeglad og interessant enn tidligere.

Debutalbumet til Samsaya lanseres ved hjelp av singlene Pure To Me og Ever Been Had som begge viser vei for hva man kan forvente av albumet. Pure To Me mikser rødstrømpevokal og gatesmarte rytmer med sitar og tidvis tunge gitarer. Gitaren innleder også Ever Been Had, men låta tar kjapt en vending i retning av soulaktig hip-hop så fort vokalen og rytmene tar kontroll. Begge låtene har en umiddelbar hook som gjør seg godt på radio og formelig ber om å bli remikset til dansegulvet.

Samsaya har ikke en unik vokal og produksjonen byr ikke på uhørte lydsammensetninger, men helheten er likevel såpass frisk at jeg lar meg imponere av albumet. På nettsiden sin nevner Samsaya både MC Lyte og Erykah Badu som inspirasjonskilder til Shedding Skin. Selv mener jeg å høre mer enn én referanse til Salt-N-Pepa, spesielt når vokalstilen går i retning av renskåret rap. Den klareste referansen er likevel å spore til Storbritannias kvinnelige hip-hop håp, Ms. Dynamite, og hennes sømløse miks av hip-hop og soul.

Det er de kjappe låtene som fungerer best når Samsaya kan levere smarte tekstlinjer over vekselvis programmerte rytmer og skitne gitarer. Både Fast Food og Stack'em Up er iørefallende eksempler hvor Samsaya skinner som en selvskreven stjerne og utstråler en selvsikkerhet som sjarmerer. Mindre spennende blir resultatet på den tamme What I Wanna Do, hvor forsøket på mer aggressiv hip-hop faller fra hverandre takket være en flat produksjon.

Albumet avsluttes av den repeterende I Don't Blame You og den etterpåkloke I Blame You. Førstnevnte trekker inn inspirasjon fra India i form av Knut Reiersruds traktering av sitaren og kobler den til et oppdatert r'n'b-komp. Resultatet er et godt bilde på kompleksiteten som en ny generasjon norske popstjerner byr på med den største selvfølge.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: