Vessel States

Wilderness

CD (2006) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Wildernesten fulltreffer

Tåken legger seg over Baltimore-bands tettvoksende villmark, og klarer nesten å legge en demper på stemningen.

Av Kristian Nygård

Del på Facebook04.05.2006

Helt uten sammenligning med Vessel States for øvrig, i avslutningssekundene av Neutral Milk Hotel-låten Oh Comely fra syrepop-klassikeren In the Aeroplane over the Sea, har du kanskje hørt Robert Schneider bryte ut et spontant og begeistret "holy shit!", både du og han sannsynligvis med totalt hakeslepp i nesegrus beundring over at sangen er akkurat så bra som den er. En helt forståelig uttalelse fra Apples in Stereo-frontmannen, altså, men kanskje aller mest representativt for at man av og til ikke finner andre ord enn de aller mest intuitive.

I denne skribentens tilfelle tys det ofte til enda kraftigere kost, for i midt i et øyeblikk oppfattet som fullkommen musikalsk genialitet, være det seg et sprudlende refreng eller et dundrende klimaks, er det godt mulig det eneste som blir formulert av intern monolog et "holy fuck", med hver stavelse artikulert og vektlagt som om den var den viktigste. "HO-LY FUCK", altså, akkurat der når basslinjen introduseres, "OH FUCK SHIT" når de interkoblede gitarlinjene eskalerer, "FUCK GOAT ASS" når den korende bakgrunnsvokalen etableres. Av vedvarende perfeksjon, når alle disse kombineres og åpenbarer seg samtidig, eller i påfølgende suksesjon, skjelven av gåsehud og komatøs av fullkommen spirituell vellyst, tenker jeg "JE-SUS MO-THER-FUCK-ING CHRIST, FUCK-ING CUNT-SUCK-ING FUCK-IT-Y FUCK-FUCK FUCK, dette er bra!".

Hvorfor på engelsk, hvorfor med et så dårlig ordforråd på banningen, eller bare et helt generelt og fundamentalt "hvorfor?" er alle svært legitime spørsmål, men sannheten er at nettopp Wilderness, med deres utbasunerende og stratosfæriske post-punk, er et band som siden debuten i fjor har fått meg til å komme med den senere tids flestepart skitne utbrudd av overnevnte natur.

Kombinasjonen av guttural vokal, skimrende gitartoner og tidvise tribaltrommer føltes for meg usedvanlig frisk og medrivende, likefullt stemningsskapende og atmosfærisk. Andre vil nok derimot muligens stille seg litt mer tvilende til Baltimore-bandets villmark; vokalist James Johnsons ofte uforståelige utrop er definitivt såpass, ja la oss si sære, at mange vil nok vegre seg for å begi seg ut på den, et ståsted tidligere uttrykt og poengtert her på groove.no. Men selv om, eller kanskje akkurat fordi Johnson har tatt det klassiske sangtipset om å synge fra magen fullstendig bokstavelig, gir vokalen hans Wilderness en unik nerve, en kraftig tilstedeværelse, en påtrykkende intensitet som føles unik i dagens rockelandskap.

Referansepunktene kommer allikevel enklere enn presise berømmelser; fra The Cure lånes funklende gitartoner, fra Public Image Limited tas guttural vokal, fra Joy Division dyster angst og fra Explosions in the Sky, cinematisk storslagenhet, uten å høre tilnærmingsvis likt ut som noen av disse. Johnsons groteske og atonale utropninger kunne føltes malplassert i hvilken som helst annen setting, men følges heller av kraftfulle forvrengte bass-akkorder, iskalde gitarvrenginger og monumental perkusjon, til å perfekt komplettere og komplimentere bandets uttrykk. Ofte føles komposisjonene neo-nihilistiske og nesten-politiske, hvor man bestemt og målbevisst slår luften med sammenknuget knyttneve i takt med både stormende taktskifter og primal ralling. Spesielt trommis Will Goode må særskilt berømmes ettersom han egenhendig gjør mange av låtene kraftfulle og inntrengende gjennom tribale og rytmiske angrep, som like desperate og hyperventilerende ekko av Johnsons uensartede kringkastinger.

Flammene av dette samspillet blusset opp kraftig på fjorårets selvtitulerte debut, så denne relativt raskt påfølgende oppfølgeren, utgitt bare ti måneder etter, virker å ta utgangspunkt i akkurat de glødende forkullete glørne og dvelende røykskyene i etterkant av ildens aller mest prekære lidenskap. Mer drøyende og sedativt enn sist, som om bandet hadde bestemt seg for å akkurat denne gang la helgas nyvunne fritimer bli benyttet som formiddags søvntid foran senkvelds våketid.

Men denne gangen sitter ikke superlativene - eller banneordene - like løst. Vessel States blekner faktisk ørlite i sammenligning med debuten, på bakgrunn av det enda mer distanserte og neddempete uttrykket som ikke kler bandet fullt så godt som før. En tanke av intensiteten har altså gått tapt i saktegående partier med forløsninger som lar vente på seg, men når låtene først tar av, er det med en unik spenst, høyt, høyt opp svimlende og hypnotiske distanser. Der og da, når manisk utstøtte fraser igjen repeteres, hvor de går fra "human contact" i åpningssporet The Blood Is on the Wall og "monumental" i avslutningssporet Monumental, via "HUMAN CONTACT" og "MONUMENTAL", til å bli "HU - MAN CON - TACT" og "MON – U – MEN - TAL", som utilbøyelige slagord i stand til å overdøve, oppheve og annullere hva enn man selv måtte komme med av instinktive reaksjoner.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: