Niño Rojo

Devendra Banhart

CD (2004) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Rejoice, rejoice

Let that hair hang down, let your hair grow down. Del to av Devendras Georgia-innspillinger.

Av Bjørn Hammershaug

27.09.2004

Det er ikke lenge siden Devendra Banhart dukket frem fra intet, godt hjulpet av ex-Swans/Young Gods Michael Gira, og overrumplet oss med en knitrende sterk debutplate (Oh Me Oh My..., 2002). Det skulle raskt bli en omfavnet kultskive, og Banhart har siden fått en posisjon som en av de fremste anførerne innen den store fremveksten av ny-psykedeliske folksters fra USA. Det er en posisjon han har skjøttet godt. I 2004 stod han bak samleplaten The Golden Apples of the Sun (utgitt i samarbeid med Arthur Magazine), som oppsummerte mye av hva denne "bølgen" dreier seg om. Mange av de samme artistene hylles også her, under overskriften "The wind blew the leaf and the leaf thought I can fly...": Iron & Wine, Joanna Newsome, Six Organs of Admittance, Little Wings og Espers er noen av bladene på dette treet, et tre hvor Devendra nå nærmest fremstår som selve stammen. Etter debuten og den ikke mindre vellykkede EPen The Black Babies (2003) forlot Banhart enn så lenge depresjons-tiden, reiste til sørstatene, og spilte inn et knippe låter hos Lynn Bridges i Georgia. Det ble nok materiale til å fylle to album, og det er akkurat det han har gjort. Første del kom på vårparten 2004, Rejoicing in the Hands, mens del to lanseres i september 2004. Niño Rojo sørger for å avrunde denne delen av Devendra Banharts allerede bemerkelsesverdige karriere.

Jeg skal ikke hevde at Niño Rojo innebærer den store utviklingen i forhold til første del, dette er to plater som hører i lag (naturlig nok utgitt sammen på dobbel vinyl). Hadde vår gode mann sopt sammen de 15 beste kuttene av de over 30 ville vi nok fått én mer fokusert plate, men samtidig mistet noe av den surrete sjarmen som også er en del av hans artistiske uttrykk. Det skal være rom for det uhøytidelige på hans plater, og det er i denne helheten Banhart befinner seg som artist. Skal man likevel peke på utviklingstrekk i forhold til Rejoicing in the Hands, så kan det sies at mens den i stor grad var preget av naken fingerplukking, har Niño Rojo større innslag av mer variert instrumentering (både av det som kan blåses, klimpres og strykes på, om enn sjelden samtidig) og en stadig utvikling med vekt på lekenhet både når det gjelder stilarter og tekster.

Platen starter passende nok med barne/folk-sangerinnen Ella Jenkins' Wake Up, Little Sparrow (fra hennes Rhythms of Childhood, 1963), passende både i stil og tematikk. På sin forrige plate bragte Devendra den nydelige britiske folksangerinnen Vashti Bunyan opp i lyset, mens han her hensetter oss til Jenkins' naîve og undrende vidstrakte verden som kan virke som en minst like naturlig inspirasjonskilde for Banhart. Det er noe han selv fører videre i både We All Know og ikke minst den bisarre dyrevisa Little Yellow Spider: "Well I came upon a dancing crab and I stopped to watch it shake, I said dance for me just one more time before you hibernate... and you come out a crabcake..." Legg sammen 2+2, som i Vashti Bunyan og Ella Jenkins (og uungåelige Marc Bolan), så er vi i nærheten av hva Devendra Banhart driver med. Han suger inn både britisk folk, amerikansk psykedelia og blues/country og blåser ut sin egen milde røyk.

Se på de to videoene som ligger på denne platen, så er vi enda nærmere svaret. Begge filmene (Little Yellow Spider og At the Hop) dyrker forestillingen om Banhart som en overvintrende hippie fra California. Han sitter med indianersminke og fjærpryd omgitt av en rekke obskure skikkelser fra 1969 eller danser lykkelig rundt i naturen, en skikkelig be-in anno 2004 virker det som, noe sitaren på At the Hop bare ytterligere underbygger. Denne behagelige duetten med Vetivers Andy Cabic er platens aller mest strålende øyeblikk av vinglete sommerlykke. Av alle hans tre plater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær plateinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn som skiller ham fra de fleste, og han har en unik personlighet som helst bør oppleves. Dette gjennomsyrer hele Niño Rojo, som er tre kvarter med både muntre, snåle og sinnsutvidende viser.

Noe mindre overskudd kan høres på Horseheadedfleshwizard og Ay Mama (som finnes i en omtrentlig lignende versjon på Vetivers debutplate, 2004, og den spansken hans er jeg litt lei...), samt en viss uthaling over samme tema i løpet av disse 45 minuttene forhindrer at platen oppnår helt samme status som det artisten selv har skaffet seg. Devendra Banhart lager ikke umiddelbare sing-a-longs av sine låter, men mer underfundige folkviser og vennligsinnede batikk-fargede ballader. Det er disse som preger denne platen, sammen med noen mer godlynte felleskapsløsninger fra kollektivet (Be Kind, The Good Red Road) som bidrar til at den har en både smart og lat aura som både bør og vil smitte over på lytteren.

Om han aldri vil overraske som han gjorde med sin debut, så kan han fortsette å levere flagrende kjortelfolk fra Oz. Niño Rojo er Devendra Banharts mest vennlige og tilforlatelige plate så langt, og hans rolle som midtpunkt i den ny-psykedeliske folkbølgen er helt fortjent.

Groovissimo

Magnolia Electric Co. - Josephine

Dødens lange skygger gir Jason Molina fornyet gnist.

Flere: