Live at The Fillmore East - March 6 & 7 1970

Neil Young & Crazy Horse

CD (2006) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

They don't make Youngs like Neil anymore

Første del av Neil Youngs lenge bebudede og etterlengtede arkivserie. Men den har sine svake sider.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook01.12.2006

Fri og bevare meg vel for en kveld det må ha vært for publikum på Fillmore East disse to marskveldene i 1970! Neil Young med Crazy Horse og Miles Davis med sitt funkadelic freakshow på en og samme billett. Lucky bastards! Vel, nå har vi endelig gleden av å ta del i noe av seansen vi andre også - 36 år senere.

Dylan-fans har i lang tid kost seg med den flotte Bootleg-serien, mens arkivene til Neil Young stort sett har samlet støv. Live at the Fillmore East er første utgivelse i Neil Young Archives Performance Series, og vi vet alle at det er mye gull som gjemmer seg i hans skuffer og skap. La oss håpe dette blir starten på en lang tradisjon.

Det opptaket vi får her er fantastisk. Lyden er upåklagelig og kunne vært tatt opp i går. Låtene mesterlige, og vi møter et band i full blomst. Alt er likevel ikke hallelujah med denne utgivelsen, men mer om det litt senere.

I 1970 turnerte Young med mesterverket Everybody Knows This is Nowhere, som danner tyngdepunktet også for denne konserten. Crazy Horse fremstår her i sin originale besetning; Talbot, Molina, Danny Whitten og med Jack Nitzche bak tangentene. De gir låtene en rufsete tyngde og en solid innpakning som særlig kler de to lange sporene; Cowgirl in the Sand og Down by the River.

Særlig interessant er samarbeidet mellom Whitten og Young, som fikk sin sørgelige slutt et par år senere. Whitten bidrar selv med sin egen Come On Baby Let's Go Downtown, som fremstår her med en annen glød enn versjonen på Tonight's the Night - da mer som et ekko over hans plutselige bortgang. Whitten/Young beveger seg langt over på den andre siden på Cowgirl og River, og de tar lytteren med seg på en uslepen og vakker ferd der gitarene snakker samme språk. Ren nytelse fra start til slutt, og alle bør selvsagt kjenne til disse to søylene i Youngs kanon - videre utlegninger bør derfor være unødvendige.

Ved siden av tittelkuttet på Everybody Knows..., som åpner platen, får vi også høre to mer obskure låter fra mannens rike katalog. Wonderin' ble ikke festet på plate før på det forglemmelige rockabilly-albumet Everybody's Rockin' (1983) men stikker seg her frem som en riktig så jovial gamperocker. Jeg møtte Winterlong for første gang i Pixies' versjon på innsamlingsplaten The Bridge, men den finnes også på samleplaten Decade. En av Youngs glemte perler det også - men ingen av de to blant hans beste.

Det er altså ikke så mye å gneldre på selve låtmaterialet - men det er et par andre ting som både undrer og irriterer en del. For det første, i motsetning til Dylans lekre bokser, så tilbyr godeste Neil en grådig lefse uten noe å snakke om av innleggshefte eller tilleggsmateriale. Hvor er den fete boken som burde vært obligatorisk? Nå følger det riktignok med en DVD, men det var unektelig en skuffelse å oppdage at den kun består av bilder fra konserten med lyden fra platen som følge. Et rent billedgalleri altså!

Noe mer graverende er det at halve konserten er utelatt. I følge det gamle avisutklippet i coveret startet det hele med "Young opening alone, seated in a straight back chair...". Hvorfor er ikke denne delen med? Er opptaket borte? Lyden for dårlig? Vi får ingen forklaring.

Derfor - når mesteren først fikk ut finger'n og startet med sitt arkivprosjekt er det litt forbasket at inntrykket virker litt slurvete. Men låtene, bandet, fremføringen og gløden - det er fremdeles av ypperste klasse.

Ragged glory - indeed.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: