cover

Dear Companion

Ben Sollee & Daniel Martin Moore

CD (2010) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Singer/songwriter / Visepop

Spor:
Something, Somewhere, Sometime
My Wealth Comes to Me
Needn't Say a Thing
Wilson Creek
Only a Song
Dear Companion
Flyrock Blues
Try
Flyrock #2
Sweet Marie
It Won't Be Long

Referanser:
Nick Drake
Jack White
Jack Johnson
Andrew Bird

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Lettbeint og vakkert

Idealistiske Kentucky-folk spiller vakker visepop. Dessverre blir det en smule kjedelig.

Dear Companion byr på et trivelig og lettbeint møte med amerikansk folkemusikk. Samarbeidsprosjektet tok utgangspunkt da den klassiske cellisten Ben Sollee kom over Daniel Martin Moores musikk på Myspace. Videre sendte de noen idéer til Jim James, kjent fra My Morning Jacket og Monsters of Folk, med forespørsel om en produsentrolle. De tre Kentucky-guttene samlet seg så sammen om å spille inn en EP som nå har blitt til en fullengder.

Et idealistisk mål var å gjøre arbeidet mot fjerning av fjelltopper i regionen Virginia, Tennessee og Kentucky kjent. Noe av overskuddet vil gå til Appalachian Voices som arbeider mot Mountaintop Removal-industrien. Det foregår nemlig en utvinning av kull på en rekke fjelltopper som ødelegger og forurenser naturen. Dette prosjektet, og den vanlige mannen i gatas kamp for sine rettigheter, preger også tekstene på Dear Companion. Håpet om bedre tider står vel og merke sterkere enn den vedvarende sorgen.

Åpnings- og tittelsporet har tydelige referanser til tidlig amerikansk folkemusikk som til tider beveger seg i et westernterreng. Her er banjoklimpringen, enkle rytmer, tostemt vokal og gjentakende tekster dominerende. Disse låtene virker etter min mening mest autentiske, og fungerer som friske pust i et ellers neddempet lydbilde. Jeg får raskt assosiasjoner til filmer som Cold Mountain og O Brother, Were Art Thou.

Det er på de nevnte sangene, når jeg ser meg selv sitte der rundt et bål, skitten og frossen med strået i munn og cowboy hatten på snei, ved en gruveby i Kentucky, eller på hesteryggen på vei til kamp mot gruveindustrien, at jeg lar meg forføre mest. Det er ikke langt i fra jeg blir litt arg på de stygge gravmaskinene selv. De som mater ut kull fra de vakre fjelltoppene. Og plutselig får jeg troa på at en enkelt sang faktisk kan endre verden, som i en romantisk drømmeverden, selv om Ben Sollee synger at "it is only a song, it can't change the world" i den vakre perlen Only a Song.

Her bys det på en særegen sound for det meste bestående av fløyelsmyk klimpring på celloen, ikke langt i fra Jack Johnsons sukkersøte visesanger. Dette kan også sies om Needn't Say a Thing av Daniel Martin Moore. Videre er to instrumentale mellomspill en fin variasjon. Det er bare så synd at det ikke er mer gnist og spenning ellers.

Det hele blir nemlig for platt. My Wealth Comes to me, Try, Sweet Marie og It Won't Be Long har alle tendenser og potensial til å fremstå som mer spennende enn de gjør. Det er for langt mellom godbitene, for lite særegenhet og for mange safe låtoppbygninger. Ben Sollees soulinspirerte stemme blir fort kjedelig, celloen hans gjør seg videre best når den klimpres på framfor strykes på. De respektive strykerarrangementene er for lite varierte og klarer ikke å skape den nerven jeg til stadighet håper å oppleve.

Dear Companion er absolutt et spennende prosjekt, men dessverre framstår plata en smule for kjedelig blant horden av dagens unge artister med røtter i amerikansk folkemusikk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Scorch Trio - Scorch Trio

(Rune Grammofon)

Ekstatisk og groovy improv av absolutt ypperste klasse!

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
Bonnie Prince Billy - Beware