Genre:
Jazz
Stiler:
Improvisasjon / Samtidsmusikk
Spor:
One - 1
One - 2
One - 3
One - 4
One - 5
One - 6
One - 7
One - 8
One - 9
One - 10
Referanser:
Ami Yoshida
Diamanda Galás
Valentina Ponomareva
G-g-g-g-g-g-g- je-je-je-je-je-je- sp-sp-sp
Isolerte viruskulturer til evig oppbevaring under sterile forhold.
Del på Facebook28.06.2007
Veteraner får i blant en sterk trang til å gjøre noe på tvers av det de har gjort på titalls tidligere album og her har turen tydeligvis kommet til vår høyst respekterte jazz-vokalist Sidsel Endresen.
One består av ti spor med en samlet lengde på kun 32 minutter. Hele plata består av intet annet enn Sidsel Endresens stemme, hele tiden sammenklippet, loopet eller repetert. Det hopper og skvetter som om laserlinsa var tynga ned med møkk. Ord kan ikke kjennes igjen. Det blir som et swahili-kurdisk språkkurs der alle ordene er kraftig nedskåret, dermed ble ikke kurset på 720 minutter, men på bare 32! Flott med så mye tid spart, da! Det øvrige vokalbularet må du sette tilbake sjølv, om du oppfattet det du hørte riktig.
Forresten er det mye bruk av stemme og luftveier her uten at det har den fjerneste likhet med ord. Det blir en katalog over mulige lyder fra den delen av kroppen, Lars Pedersen og flere andre har behørig tatt for seg lyden fra andre kroppsåpninger.
Det blir en lytteopplevelse som irriterer mer enn den underholder, men det var kanskje nettopp det som var meningen? Helge Sten har masteret plata i sin Audio Virus Lab – men det er ikke virus herfra som har smittet sporene (sic!) på One, derimot vanlige, kjedelige forkjølelsesvirus fra Endresens halsregion og som ikke er i stand til å svekke allmenntilstanden til oppadgående, friske personer vesentlig.
Bare på spor 8 er eksperimenteringen i nærheten av å fungere og vekke en interesse for plata som slumrer de fleste andre steder.
Flere artister har tidligere bygget opp hele album ved kun å bruke den menneskelige stemme som råmateriale, blant annet Ami Yoshida og Valentina Ponomareva (sistnevnte allerede for over 20 år siden) for å ta noen som har jobbet omtrent like abstrakt som Endresen.
Jeg har ikke noe i mot vill eksperimentering langt ut i det atonale, men mener at One blir for endimensjonal og uttørkende analytisk til å fungere som en tilfredsstillende lytteopplevelse. Det blir kun isolerte viruskulturer til evig oppbevaring under sterile forhold. Endresen skal imidlertid ha honnør for å tørre å gjøre et radikalt brudd med sine tidligere kjente lyder.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Er dette den første plata med SE du høyrer sidan Jive Talking?
For meg er denne plata ein nesten naudsynt konsekvens av den utviklinga og retninga Endresen musikalsk har hatt dei siste åra.
Ho starta eksperimenteringa med kva stemmen kan brukast til gjennom stadig dristigare forsøk, først i det små med Django Bates og Wesseltoft, så i sterkare grad med m.a. Christian Wallumrød i Merrivinkle og no heilt åleine. For meg er denne plata eit mesterverk, og Endresen har tatt steget inn i ei eksklusiv gruppe med ekstremvokalistar som Maja Ratkje og Jaap Blonk.