cover

Don't Tell Me

Avril Lavigne

CD-single (2004) - RCA / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Post-grunge

Spor:
Don't tell me
Don't tell me (acoustic version)
Take me away

Referanser:
Alanis Morisette

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tøffere og mer voksen

Hvis det eneste vi har å ta unge Lavigne på, er uoriginale tekster, vil jeg si hun allerede har kommet veldig langt.

Du lurer kanskje på om vi har bestemt oss for å utvide horisontene? Et første skritt mot full kommersialisering? Ikke vær redd. Jeg forventer ikke at du skal løpe ut og kjøpe verken frøken Lavignes nye plate eller denne singelen. Det er bare noe jeg vil ha sagt.

Det finnes mennesker som er anglofile og det finnes mennesker som er frankofile. Jeg har for min del lagt min elsk på Canada. Det er et av verdens aller største land, og det er blitt hyllet av både "South park" og Michael Moore som en sterk kontrast til naboen i sør, men hører man noen gang noe særlig fra det?

Enkelte canadiere gir lyd fra seg. Neil Young er kanskje den mest kjente av dem som også har kredibilitet. I motsatt ende finner vi norgesvennen Bryan Adams og artister som Shania Twain og Celine Dion.

På midten av nittitallet gjorde ei sint, ung dame ved navn Alanis Morrisette verdenssuksess med plata "Jagged little pill". Nå, ti år og tre-fire plater senere, hylles fortsatt Morrisette som en av nittitallets viktigste artister i norske tv-reklamer. Men hvem gidder vel høre eller kjøpe noe nytt materiale fra den kanten? Jeg tror det var Mojo som skrev: "Alanis fant seg selv og mistet alle andre".

For et par år siden dukket det opp ei ny sint og enda yngre jente fra Canada, uten at de musikalske sammenligningene skal trekkes for langt. Håkon Moslet uttalte at 17 år gamle Avril Lavigne hørte hjemme i samme bås som Britney, Christina og den gjengen, men om noen av disse skulle selge millionvis av plater, og således bli millionær, så måtte det gjerne bli Avril.

Nå er hun klar med sitt andre album, "Under my skin". To år eldre, enda litt sintere og enda røffere i kantene. Det gir seg til kjenne på første singel, "Don't tell me":

"Don't think that your charm,
and the fact that your arm is now around my neck
will get you in my pants,
I'll have to kick your ass
and make you never forget"


Avril er litt lei seg på grunn av oppførselen til det motsatte kjønn. Gutter er så vanskelige å stole på. Som om vi ikke visste det fra før. Men det er jo heller ikke poenget. Hvis det eneste vi har å ta unge Lavigne på, er uoriginale tekster, vil jeg si hun allerede har kommet veldig langt. Lenger enn selv jeg mener.

Tabloidpressen har vært ganske rause i sin omtale av "Under my skin". Fireren har dukket opp på flere terninger, men alle plukker på at albumet er overprodusert og polert. Jada, så klart er det det. Jeg husker en kommentar fra en kamerat av meg, om den siste plata til Justin Timberlake. Amerikaneren radet opp femmere og stor hyllest. Enormt gode sanger og vanvittig bra produsert, var gjennomgangslyden. Vel, min kamerat påpekte da at ja kanskje var det bra sanger, og kanskje var de veldig bra produsert, men hva i helv*** var vitsen med å gi sangene til Justin?

Men dette skulle altså handle om Avril Lavigne. Hun har denne gang vært med på å skrive alle sangene selv. Noe som er mer enn hva man kan si om mange av artistene enkelte ynder å sammenligne henne med.

"Don't tell me" er, i mine ører, en drivende god poplåt som flørter så mye med punken at Avril ble invitert til å spille på Rock Am Ring. Den er klart tøffere og røffere enn singlene fra hennes forrige album. I tillegg har hun en mer moden stemme denne gangen. Om dette vil gi seg til kjenne på resten av albumet også, vet jeg ikke. Og jeg tviler på at jeg kommer til å finne det ut. For jeg har ingen planer om å kjøpe plata, slik jeg gjorde med singelen.

Om du blir sur og sint for at jeg bruker beste spalteplass på å kaste litt glans over en kommersiell 19-åring, velger jeg å besvare det med en kommersiell 19-årings egne ord:

"Don't try to tell me what to do,
don't try to tell me what to say,
You're better off that way"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - 20 Years of Dischord

(Dischord)

En obligatorisk samler fra DisChord. Denne triple boksen er en gjennomført, delikat og historisk dokumentasjon.

Flere:

Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures
Tord Gustavsen Trio - Being There