NYC Ghosts & Flowers

Sonic Youth

CD (2000) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

City made of tin

Heat rises, lights thru the town, blown soundscapes, blue city eyes...

Av Bjørn Hammershaug

05.06.2004

Sonic Youth har på mange måter vært det bandet som best har definert New York de siste 20 årene. På bemerkelsesverdig vis har de oppnådd en status som undergrunnens aller største moderne rockeband, de har blitt langt mer tilgjengelige siden sine tidlige no wave/støyskiver, mens de stadig oftere viser sitt forhold til avant garde/kunstmusikk. Ikke en gang et misforstått forsøk på å lenke dem opp mot grungen fikk dette bandet ut av sin atonale kurs. Selv om 90-tallet var et mer variert tiår enn 80-tallet, og A Thousand Leaves (1998) ikke var like essensiell som Daydream Nation (1988), har de hele tiden holdt en jevnt høy standard. Da er det også tillatt med noen svakere utgivelser.

NYC Ghosts & Flowers er deres mest tydelige hommage til hjembyen og dens utskudd. I 2000 hadde New York fortsatt sine tvillingtårn i behold, bare et år senere stod George W. Bush og sverget på en askehaug mens Thurston Moore & co befant seg rett rundt hjørnet. Det kan kanskje forklare noe av grunnen til at Ghosts & Flowers er en av dette bandets mest avslappede og frittflytende album, NYC pre-11/9 var, sin rufsete, levende, vitale ånd til tross, fortsatt en by i uskyld. Både stil og tone er gjennomgående "cool", fra William Burroughs' coverbilde til tekster preget av en slags Lou Reed/hipster asfaltpoesi (mest tydelig på Small Flowers Crack Concrete, en langtrukken serie observasjoner sett gjennom Thurston Moores slørete øyne). Det er slett ikke vellykket, og like meningsløse er enerverende Side2Side, de minimale støyrissene på Lightnin' og StreamXsonik Subway.

Ghosts & Flowers er ikke blant Sonic Youths sterkeste plater, men det er likevel en del enkeltlåter som har mer ved seg: Mest minneverdig er tittelsporet, der Lee Ranaldo både synger og reiser en vegg av truende gitarer til sine lange historie. Dette er det eneste kuttet som til fulle utnytter beatpoesiens strømninger og Sonics evne til å bygge episk rock på sitt skeive vis. Søvnige Free City Rhymes er heller ikke å forakte, spaserturen som åpner platen på tilforlatelig vis. Renegade Princess får etterhvert kampgløden til tidlig Youth (tenk Brother James), mens Kim Gordons sexy vokalbidrag på Nevermind (What Was It Anyway) er platens Koolest thing.

Dessverre havner NYC Ghosts & Flowers litt for langt unna både den mer spennende eksperimenteringen de bedriver og det umiddelbare som har preget deres siste plater, og dette blir aldri den store New York-platen det kunne blitt. Men platen er like schizofren som byen selv, og akkurat det er kanskje noe av skjebnens ironi.

Jim O'Rourke som senere ble fullverdig medlem deltar her på bare et par spor, og han setter ikke sitt preg på en plate som mest av alt mangler noe av "edgen" til tidligere Sonic Youth-skiver.

Groovissimo

Cato Salsa Experience - The Fruit Is Still Fresh

Cato Salsa og Co. girer opp et hakk fra debuten. Forvent et rush av blod til hodet.

Flere: