Big Time

Tom Waits

CD (1988) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Et strålende livesett

Om denne Big Time skal kalles et livealbum eller et soundtrack er jeg sannelig ikke sikker på, men det betyr egentlig svært lite.

Av Johnny Wilhelmsen

31.01.2012

Etter sin eventyrlige trilogi valgte Tom Waits i en periode å konsentrere seg om konserter, i tillegg til å gjøre flere filmroller. Hans prestasjon i Ironweed mot storheter som Jack Nicholson og Meryl Streep er strålende, og han var dessuten med i Candy Mountain, er radiostemmen i Jarmusch' Mystery Train, Cold Feet og Bearskin: An Urban Fairytale. En rolle på teaterscenen rakk han også før 80-tallet var over; stykket Demon Wine som var satt opp i Los Angeles. Og han laget en ufattelig vakker versjon av Sea Of Love til Al Pacinos film av samme navn. Men det som virkelig var interessant med tanke på vår mann, var hans liveopptredener som førte til albumet Big Time. Om denne skiva skal kalles et livealbum eller et soundtrack er jeg sannelig ikke sikker på, men det betyr egentlig svært lite.

Som sagt består den hovedsaklig av materiale fra Swordfishtrombone (16 Shells From A 30.6, Underground og Johnsburg, Illinois), Rain Dogs (Big Black Mariah, Rain Dogs, Clap Hands, Gun Street Girl og Time) og Franks Wild Years (Cold Cold Ground, Straight To The Top, Yesterday Is Here, Way Down In The Hole, Train Song og Telephone Call From Istanbul). I tillegg til disse får vi høre Strange Weather, en låt Waits og kona Kathleen Brenna skrev til Marianne Faithful, Ruby's Arms fra Heartattack And Vine, Red Shoes som ikke er å finne på tidligere eller senere album, og en ny studioinnspilling i Falling Down. Til å framføre dette har han fått med seg Michael Blair (alt som kan bankes på), Ralph Carney (diverse blåseinstrumenter), Greg Cohen (bass og althorn), Marc Ribot (gitarer, banjo og trompet) og Willie Scwarz (trekkspill, Hammond, og sitar).

Fra første øyeblikk skjønner man at det her ikke er snakk om noe ny Nighthawks At The Diner, men sin lune og humoristiske atmosfære. Waits vræler ut et slags "Good evening" og bandet kjører på i hundre med 16 Shells From A Thirty-Ought-Six, og før de går i gang med Red Shoes er den eneste meddelelsen til publikum et nytt "Good evening". Det er med andre ord en Tom Waits uten den store fortellertrangen som står på scenen, men som har fullt fokus på låtene, som selvsagt er gode nok historier i seg selv. Red Shoes er en slags indisk-inspirert låt som preges av sitar og et orgel som durer svakt i bakgrunnen.

Det sies ikke et ord før Underground dras i gang, med en teatralsk Waits som nærmest forteller historien til det gode publikum, og han bruker det meste av sitt stemmeregister. Resultatet blir svært forskjellig fra originalen, i motsetning til Cold Cold Ground som ligger helt opp mot studioversjonen. Straight To The Top og Yesterday Is Here er på mange måter "enklere" enn på studioalbumet. Dette først og fremst fordi instrumenteringen ikke er fullt så kompleks, naturlig nok når vi snakker om 3-4 færre instrumenter. Fortsatt er det ingenting å høre fra Tom mellom låtene, og publikum applauderer kun etter at sangene er ferdige.

Way Down In The Hole er katalysatoren som får det hele til å ta av, en versjon som klarer å toppe originalinnspillingen. Det burde være umulig med tanke på den sinnssyke rytmeseksjonen, men Tom kommer med meldingen "I feel as though we should move right into the religious material" direkte til publikum, og da er det gjort. Han tar rollen sin som predikant helt ut, og gjør en prestasjon som er fantastisk. "People, could I get an Amen!? Can I hear a Halleluja!? The Lord is a very busy man..."
Dette er vel med all respekt å melde, selvsagt myntet på andre artister, en av de beste liveprestasjonen festet til et fonogram..

Falling Down er altså en helt fersk studioinnspilling, og her snakker vi om en virkelig "skjult" perle, gjemt unna på Big Time. Marc Ribots gitar gir låten et pop-preg, mens orgelet skaper en guddommelig hymne-stemning som til og med Van Morrison vil bli misunnelig på. De tre versene tar for seg tre ulike tapere/uheldige skruer, mens det siste verset handler om noe så rocka som å smadre et hotellrom.

I Come 500 miles just to see a halo
Well I opened my eyes
I was blind as can be
Well you give a man luck, he must fall in the sea
And she wants you to steal and get caught
For she loves you for all that you are not

They took all the windows and they took all the doorknobs
And they hauled it away in a couple of days.

Strange Weather er intet midre enn en av Tom Waits' fineste øyeblikk, og som overgår originalen - uten at jeg har hørt Marianne Faithfuls versjon. Dette er ektefølt, Ribots banjo er av den typen som bare må være der, blåserne er så behagelig i bakgrunnen at de pirrer øregangene på et perfekt vis, og melodien er av det nydelige slaget. En rølpete, bråket og ikke minst strålende Big Black Mariah følger så, før en ditto utgave av Rain Dogs. På sistnevnte presterer han å lage en kabaret-/karnevalversjon som faktisk passer den svært så bra.

Før han går i gang med Train Song gir han publikum sin artigste, sykeste og beste historie til dag dato. Jeg skal ikke røpe noe her, men selve introen kan jeg referere.

"I think the question I get asked most is..Ehh, I mean it happens alot, eeh, enough that I would remark on it.. ehh. A lot of people come up to me, and they say: ehh, Tom, ehh.. Is it possible for a woman to get pregnant without intercourse?"

Publikum responderer så det holder, og fortellingen alene er verdt investeringen i dette albummet, for ikke å nevne Train Song, hvor han gjør en usaklig solid vokalprestasjon.

Avslutningsvis; Johnsburg, Illinois, Ruby's Arms, Telephone Call From Istanbul og en avslutningstroika fra Rain Dogs bestående av Clap Hands, Gun Street Girl og Time. Vakkert er det eneste enkeltordet som beskriver de rolige låtene sånn noenlunde brukbart, mens Telephone Call From Istanbul er enda barskere, kulere og stemningsfull enn originalen. Introen til Clap Hands må bare høres, og selv om rytmeseksjonen naturligvis ikke klarer å gjøre det samme som de gjorde i studio, så gjør de nok til at publikum klapper i takt gjennom hele låten (hvem ville ikke gjort det til en låt med den tittelen?), og dessuten har Tom med seg en ultrakul sirene på scenen.

Big Time baserer seg som sagt på materialet fra trilogien, og da er det naturligvis umulig for Tom å gjøre livesett som blir noe annet enn strålende. Det finnes også en film til denne fantastisk fine seansen bestående av 18 låter, og som strekker seg over knappe 70 minutter.

Groovissimo

Cornelius - Point

Et svært vellykket forsøk på ikke å samle alle fargene på en side.

Flere: