cover

X

Def Leppard

CD (2002) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Lettmetall

Spor:
Now
Unbelievable
You're So Beautiful
Everyday
Long long Way To Go
Four Letter Word
Torn To Shreds
Love Don't Lie
Gravity
Cry
Girl Like You
Let Me Be The One
Scar
Kiss The Day

Referanser:
Bon Jovi
Bryan Adams
Stage Dolls

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Nå errem her igjen.

Enda ei skive som låter som et appendix til millionselgeren Hysteria fra 1987.

På 80-tallet levde Def Leppard i stor grad opp til myten om at stor lidelse avler stor kunst. Tja, om ikke stor kunst så i hvert fall stor suksess. I årene etter at Pyromania (1983) satte fart på den britiske "metallen" og sendte bandet opp i salgseliten, gikk de på en rekke leie smeller. Den største var naturligvis at trommis Allen mistet en arm i en bilulykke i 1985. Resten av bandet utviste en beundringsverdig solidaritet og la neste plateinnspilling på hylla mens de ventet på at Allen selv skulle velge om han ville fortsette.

Ved hjelp av nyfødt synthtromme-teknologi og en ombygging av trommesettet kom Allen seg faktisk relativt raskt på plass igjen, men det betydde ikke at alt årna seg uten videre. Bandet gikk gjennom et studiohelvete, der spesielt produsent Robert John Lange la lista så høyt at søplekassa ble fylt av rikelige mengder mastertaper og frustrasjon i årene 1985 til 1987.

Det kan høres rart ut i dag, men fire år på en oppfølger var en uendelighet av tid på 80-tallsmarkedet, og Def Leppard var derfor engstelige for at tiden skulle ha gått fra dem. I ettertid og med tanke på hvilket produkt Hysteria ble, kan vi smile litt av det hele. Pyromania hadde hatt en slik slagkraft at en underskog av nye og gamle band, for eksempel Bon Jovi, hadde lagt om stilen for å tilpasse seg Leppards allsangsmektige popmetall. Da markedet allerede var skreddersydd for bandets musikk ble slippet av Hysteria et formidabelt tilfelle av å skyte fisk i ei tønne. Plata var enda mer tilgjengelig, enda mer allsangsvennlig og ikke minst produksjonsmessig i forkant av samtidige band. Def Leppard kunne cashe inn på alle hold; blant kritikere, platekjøpere, audiofile og konsertgjengere.

Er så disse detaljene fra fortiden så viktige, kan man kanskje spørre seg. Både ja og nei. Hysteria er et av metallens sentrale album, mye på grunn av alle mytene som er knyttet til det. Gitaristen Steve Clarks overdosedød tidlig i 1991 ble bandets siste offisielle lidelse, men det ble samtidig starten på en periode der skivene ble laget uten intern friksjon og progresjon. Popmetallen hadde gradvis mistet grepet etter at blant andre Guns'n Roses' langt røffere hardrock tok tak blant massene i 1988, og da Nirvana (midlertidig) detroniserte alle popmetallens poppompøsiteter med Nevermind (i 1991), ble Def Leppard selve symbolet på et band som hang igjen i fortiden.

Det gjør de dessverre ennå. Årets utgivelse, X, er en grandios repetisjon av 80-tallets suksessformel, og låtene her aspirerer mer til NRKs Nattønsket enn til VG-lista Topp 20. Produksjonen er polert, alle luftrom er tettet og som vanlig har de mettet skiva med sitt varemerke; massive kor og harmonipartier. Forholdet mellom pompøse ballader og "fyrrige" popmetall-numre er som vanlig 1:3. Med tanke på at bandmedlemmenes snittalder har passert 40 syns jeg det er litt merkelig at de fremdeles så tydelig ønsker å fri til et amerikansk collegepublikum med titler som You're So Beautiful, Love Don't Lie, Girl Like You og Let Me Be The One. I tillegg har de tydeligvis registrert tungtrafikken av artister og band til låtskrivere i Sverige og kastet seg på flyet for å spille inn deler av skiva der. Og mens man først er der, hva er vel mer naturlig enn å plukke opp en låt etter Max Martin, i form av hypersviska Unbelievable. Også det helt unødvendig, da bandet selv er mer enn kapable til å hoste opp en rekke myke og overfølsomme arrangementer i Long Way To Go og Let Me Be The One, med lyriske "gullkorn" som "don't let this dream pass you by / just spread your wings and fly".

Åpningsnummeret Now er det eneste sporet som gir noe som helst inntrykk gjennom sin flytende grunnstemning i de første gjennomspillingene. Den "hardere" avdelinga maksimeres på sin side med Four Letter Word, som mest av alt høres ut som en billigversjon av en Steven Tyler-dominert Aerosmith-låt. Direkte dårlig blir det dog aldri. Leppard har alt for mange år på nakken til å ta de store risikoene, så klisjéene og gitarsoloene peises ut på solid og formelbasert rutine. Men det blir jo så kjedelig, så innmari regressivt og genrekonsoliderende, så fullstendig uten livsgnist og progresjonsvilje.

I 2002 ser Def Leppard ut til å være mer enn fornøyd med å legge seg skulder til skulder med Bon Jovi og, i enda større grad, med Bryan Adams. Det er i og for seg hederlig nok og det har fremdeles sitt publikum - om ikke i samme grad som på 80-tallet. Aversjonen mot å fornye seg et reduserer dem samtidig til et rent entertainerband med traust folkelighet som primær styrke. Det betyr at du egentlig like gjerne kan støtte dette bandet ved å gå tilbake og kjøpe Hysteria i stedet - du får mye av det samme, men det var tross alt et bedre og mer inspirert album.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP

(Emperor Norton)

Nytt skudd på det elektroniske treet leverer fine finesser i kjent bergensk stil.

Flere:

David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency
Sonny Simmons - The Traveller