cover

Villa Exile

Orango

CD (2004) - Big Dipper / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Retropop / Psykedelia

Spor:
Southern Sun
Riding So High
Hey Lady
One Morning With You
Burning
City of Lust
Sweet Morning Ride
Rhythm Shock
Rid of You
Chameleon
Villa Exile

Referanser:
The Jessica Fletchers
The Who

Vis flere data

Se også:
Something Good - Orango (2001)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Hakk i plata og støv i rillene

Glasurgenerasjonen låner uttrykket til Dessertgenerasjonen - 70-tallet lever, har det helt greit, bor i Oslo og heter Orango.

En del tiår har sine helt egne sound. Både 60- 70- og, kanskje fremfor alt, 80-tallet, hadde høyst tidsspesifikke uttrykk. Det var en konsekvens av ulike faktorer, som teknologiske nyvinninger, fremtidsoptimisme, sosiale bevegelser, film, litteratur, turisme, kort sagt er lyden av et tiår i sum et uttrykk for tidsånden, zeitgeisten. I så måte skiller vårt inneværende tiår, som er på vei mot halvgått løp, seg ganske kraftig ut med tanke på hvordan vår tidsånd låter - dagens sjanger-jungel speiler på en god måte hvilken rotete haug samfunnet i større og større fremstår som, ettersom globaliseringen låner oss briller som danner et fraksjonert helhetsbilde av en kaotisk verden.

Kanskje burde det da være hyggelig å møte sine foreldre i døra, og bli med tilbake til en tapt og uskyldig tid, gjennom det fascinerende uttrykket som har fått hovednavnet retro. Orango åpner døra inn til mor og fars verden, i hvert fall hvis opphavet hadde vært litt rocka, og hengt med i tidsånden som hersket på 70-tallet. Dette gjorde de imidlertid ikke, og sverget til åndshøvdinger som Sigvart Dagsland og Bjøro Håland i stedet, noe som kan være litt av grunnen til at jeg ikke helt klarer å digge Orango. Døren bandet åpner leder inn til et litt fremmed, støvete lite rom, bebodd av mennesker mor og far ville kalt "sjuskete".

Kanskje er det en komplett rockefri oppvekst som gjør at jeg nå, når jeg har begynt å få et aktivt og oppsøkende forhold til musikk, ikke helt klarer å sette pris på alle disse bandene som har en tendens til å spille noe som i mine ører knapt skiller seg fra bandene som gjorde det stort på 70-tallet - en lei tendens til å spørre mildt interessert om det som står på på vorspielet nå er The Who, fulgt av svaret "næi, de e jæssika flætsjærs fra Oslo", har gjort meg ute av stand til å gidde å følge med på den etter hvert lange rekken band som får påklistret The Who som referanse.

Orango er et av disse bandene, som spiller en utrolig streit og likefrem 70-talls rock, som jeg ikke klarer å mislike, men ei heller klarer å sette pris på, det er litt kjedelig når man kan tenke seg musikken gjennom å se på coveret og låt-titlene, for så å ikke bli overrasket i det hele tatt når musikken strømmer ut i rommet. Strømmer er kanskje en feil beskrivelse - Orangos musikk legger seg over rommet som et finkornet støvlag, som i begynnelsen gir rommet et rustikt, trivelig preg, men til slutt lurver seg sammen til en litt irriterende hybelkanin.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
Deathprod - Deathprod