cover

So Much Shouting, So Much Laughter (live)

Ani DiFranco

2 x CD (2002) - Righteous Babe / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folk

Spor:
Swan Dive
Letter To a John / Tamburitza Lingua
Grey
Cradle All
Whatail Is Nice
Whathowwhenwhere
To the Teeth
Revelling
Napoleon
Shrug
Welcome To:


Comes a Time
Ain't That the Way
Dilate
Gratitude
Rock Paper Scissors
32 Flavours
Loom / Pulse
Not a Pretty Girl
Self Evident
Reckoning
My IQ
Jukebox
You Had Time

Referanser:
Joni Mitchell
Laura Nyro
Judy Henske
Michelle Shocked
Suzanne Vega

Vis flere data

Se også:
Evolve - Ani DiFranco (2003)
Evolve - Ani DiFranco (2003)
Reprieve - Ani DiFranco (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En helaften med Ani

So Much Shouting, So Much Laughter er en dokumentasjon på Ani DiFrancos engasjerte live-framføringer.

Ani Di Franco er ei New York-jente det står respekt av. Allerede som 19-åring startet hun å gi ut plater på eget selskap og bygget gjennom hele 90-tallet standhaftig opp sin karriere uavhengig av plateindustriens moguler. Out of Range og Not a Pretty Girl markerte artistiske gjennombrudd der DiFranco markerte seg som en urban singer-songwriter med stor opprørstrang og et hissig gemytt.

DiFranco har gjerne hatt over 200 spillejobber i året og må nødvendigvis elske å være på scenen. So Much Shouting, So Much Laughter er en dobbel-CD i lekker digipak med 28 siders booklet. Di Franco har utgitt livealbum før, men 1997s Living In Clip ble innspilt med et annet band og selvfølgelig med et annet låtutvalg.

Opptakene er gjort mange forskjellige steder (i USA, Canada og Frankrike) i perioden september 2000 til april 2002, men er såpass godt redigert at dette blir en sømløs "live"-opplevelse. Den første CDen har undertittelen Stray Cats og gir smakebiter fra DiFrancos mest spilte live-repertoar, mens CD2, Girls Singing Night, fordyper seg mer i feministiske og politiske budskap.

Swan Dive starter uvørent ved at Ani forbanner lyden av sin egen gitar og ønsker hun hadde startet å spille et annet instrument som tenåring. Slike mer eller mindre spontane innfall er det mange av på dette albumet og vitner om en artist som innehar en spesiell intensitet. Letter To A John er typisk eksempel der ordene formerlig spruter ut med stort engasjement. Ain't That The Way har et snev av jazz-funk som kler DiFrancos temperamentfulle vokalleveranse godt. Mest politisk blir det på Self Evident som dreier seg om det amerikanske politiske systemet og om hendelsene en septemberdag i 2001. Her kommer mange klare meldinger om hva DiFranco mener om det amerikanske demokratiet! Plata byr også på mer ettertenksomme øyeblikk som Grey. Gamle nøkkelspor som 32 Flavours, Rock Paper Scissors og Not A Pretty Girl finnes side om side med nyere låter (Shrug).

Lyden på denne plata er meget bra og gir deg følelsen av å sitte på en av de beste plassene i lokalet. Arrangementene er smakfulle der DiFrancos akustiske gitar blir supplert med piano, orgel, klarinett, saksofon, fløyte og trompet (kombinert eller enkeltvis). Interaksjonen med publikum er der hele tiden med diverse bifall og ovasjoner. De mange vittige innfallene, omtrent som en kvinnelig Woody Allen med giftbrodd, minner meg om Judy Henskes debut livealbum fra 1963, selv om dette musikalsk lå nærmere jazz-blues. Ani DiFranco er nesten bedre i en live-atmosfære enn i studio, og gjør dette til en god anledning til å bli nærmere kjent med henne.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

(Hype City)

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere:

The Core - Vision
Ghostface Killah - Bulletproof Wallets