Pengabrorsan

Moneybrother

CD (2006) - Hacka Skivindustri / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vekslende hell

Anders Wendin inntar rollen som musikklærer og oversetter noen av sine favorittlåter til svensk.

Av Stein Henrik Olaussen

07.01.2007

Moneybrother er en artist som ikke burde trenge noen videre introduksjon. Selv om han er et godt stykke unna å havne i den noe tvilsomme kategorien "Norgesvenn" sammen med Smokie og Boney M, har Anders Wendin og hans band markert seg i det norske musikkterrenget de siste fem årene. En rekke veldig gode konserter har hjulpet på på populariteten, men det er hovedsakelig albumene og Wendins gode ferdigheter som låtskriver som har brakt Moneybrother opp til overflaten. Det var derfor ikke uten en viss skepsis jeg plukket opp Pengabrorsan, Moneybrothers nye plate med coverlåter - på svensk!

Når man ser på listen over artistene Wendin oversetter og tolker på denne platen, reflekterer de godt referansene som har blitt gjort til Moneybrothers musikk tidligere. Du har pop representert ved for eksempel Ron Sexsmith, soul ved Donna Summer og Otis Clay, og punk ved Wire og Operation Ivy. Hovedvekten av låtene, som de fremføres her, havner imidlertid i grenselandet mellom poprock og soul. I tillegg til coverlåtene er det faktisk en låt som Wendin har skrevet selv på denne plata, Falling in love (With Christmas time), og den er i tillegg på engelsk. Til gjengjeld er det en julesang som fremføres som en duett mellom Anders Wendin og Jerry Williams, så den hadde neppe glidd godt inn på en vanlig Moneybrother-plate. Når jeg nå skal anmelde denne plata, skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke har hørt alle låtene i sin originale versjon. Imidlertid mener jeg det ikke burde være nødvendig heller. Selv om det er en coverplate, bør den ha underholdningsverdi utover å sammenligne coverne med originalene.

Plata begynner med den koselige Dom vet ingenting om oss (av Kirsty MacColl). Låta begynner med en pianointro, og referansene til 70-talls Springsteen & E Street Band er uunngåelige, spesielt når vi midtveis i låta får servert en saksofonsolo. I begynnelsen er det ganske uvant å høre Moneybrother synge på svensk, men når man blir vant til språket, kjenner man igjen stilen fra de tidligere platene.

Når andre låt ut, Ron Sexsmith-coveren Pajas på timlön, har kommet i gang, blir jeg imidlertid oppmerksom på noen lydmessige forskjeller fra Moneybrothers tidligere utgivelser. For det første er det mye mer piano på denne plata. Så er det noe annet, noe jeg sliter med å finne årsaken til: Plata høres så utrolig svensk ut! Til tider høres det ut som noe som kunne vært gitt ut av Eldkvarn, Lars Winnerbäck & Hovet eller en livsglad Lundell. Det kan være pianoet, det kan være koringen, og det kan selvfølgelig rett og slett være det faktum at Wendin synger på svensk. Uansett er ikke dette noe problem eller noe som trekker plata ned, det er bare noe som slo meg med en gang jeg hørte plata.

Med seg denne gangen har Anders Wendin et godt knippe musikere, og en del av dem kjenner man igjen fra tidligere Moneybrother-album. I tillegg til det nevnte pianoet dukker også et surklende orgel opp her og der, og denne plata preges nesten like mye av tangentinstrumenter som av gitarer. Dette gjør plata mye mer variert enn den kunne blitt, men så ville det også vært galskap å framføre en del av disse låtene uten piano...

Musikerne gjør en god jobb på denne plata - de varierer sitt uttrykk og sin stil etter hva den enkelte låta tilsier, og kjenner sin plass i lydbildet. Imidlertid blir det nesten for mye av det gode. Versjonene av låtene jeg har hørt før her er nesten blåkopier av originalene når det gjelder instrumentering og arrangementer - helt ned til at trommene på Downtown Train er litt for tydelige og harde, som de er i Waits' versjon også. Jeg kunne ønsket meg at bandet tok seg litt større friheter og lekte litt mer med låtene enn de har gjort her.

Noen endringer har de dog gjort, som f.eks. å øke tempoet på Wires Mannequin så den er et halvt minutt kortere, men stilene på låtene ligger jevnt over veldig nærme originalene. Pengabrorsan fremstår mer i så måte som en oversettelse av et knippe sanger mer enn at et band har "gjort låtene til sine egne" (takk, Idol). Når det gjelder tekstene, har Wendin heller ikke gjort store krumspring i oversettelsene. Med noen unntak er tekstene ganske direkte oversatt, men Från Klaraberg till dig stikker seg ut som en veldig god tekst.

Når man skal covre Operation Ivy og Donna Summer på én og samme plate, sier det seg selv at det fort kan sprike. Det virker imidlertid som Moneybrother selv har vært veldig klar over dette, og låtrekkefølgen later til å være nøye gjennomtenkt. Plata glir ganske godt fra låt til låt. Den begynner litt rocka i 70-talls stil, roer seg deretter helt ned med et par soul-låter og når hvilepuls med Otis Clay-coveren Från Klaraberg till dig, før de fire neste låtene rocker det til igjen. Etter at Operation Ivys Jag skriver inte på nåt (Freeze Up) har gjort lytteren andpusten, senker den rolige julelåta Falling in love (With Christmas time) intensiteten betraktelig før platas vemodige bonusspor Bara ett fån gör så mot sig själv tar det hele helt ned.

Selv om plata flyter godt, er det dessverre ikke alle låtene Moneybrother mestrer, og Wendins stemme og syngestil bommer til tider. Spesielt syns jeg soul-låtene havner litt utenfor hans talentregister, for å kalle det dét. Från Klaraberg til dig blir for direkte og klam for min smak, og Midnatt till sju blir for tam og kjedelig, rett og slett. Å covre Tom Waits er en nærmest dumdristig oppgave å begi seg ut på, og dessverre klarer ikke Moneybrother å gjøre noe stort av Downtown Train. Til gjengjeld vil jeg si at midtempo-låtene på Pengabrorsan funker veldig bra. Dom vet ingenting om oss både fenger og rører, og er for meg platas klare høydepunkt, men også Under bordet og Livet börjar her driver godt. At disse låtene er mine favoritter på plata henger trolig like mye sammen med at det er de som ligger nærmest Moneybrothers vanlige stil som at jeg er storfan av 70-talls Springsteen.

Hva man mener om denne plata avhenger til syvende og sist av hvordan man ser på den. Som et nytt "vanlig" Moneybrother-album er det for ujevnt i stilen. Som en samleplate over Moneybrothers inspirasjonskilder er den ypperlig hva låtvalg angår, men mangler en del på framførelsen. Som en oversettelse av et knippe poplåter er det en interessant plate, men stor poesi er det sjelden her. Hvis man skal se på det som en enkeltstående plate, som om alle låtene her er skrevet av én og samme person, er det en ypperlig plate, og vedkommende ville fortjent bøttevis med respekt. Det er imidlertid ikke tilfellet, og for min del ender dette opp som en plate med noen virkelig gode låter/versjoner, men som blir dessverre for ujevn til å kalles noe mer enn OK.

Groovissimo

Röyksopp - Senior

Röyksopp har lagt den lystige Junior bak seg. Frem trer introverthet, minimalisme og briljans.

Flere: