Kick... It

x.lover

CD-EP (2003) - HoneyMilk / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Riot grrl revisited

Lovende debutplate gaper over litt for mye på en gang.

Av Helge Årsheim

24.09.2003

X.lover heter bandet, og Kick... it er deres første utgivelse. EPen med fire spor bærer bud om et band med et rimelig variert register, men som kan tjene litt på å rendyrke det de er gode til. Tittelsporet er en hektisk variasjon over uttrykket til de amerikanske jentepunkbandene som går under samlebetegnelsen Riot grrl, med forgrunnsfigurer som Le Tigre og Sleater-Kinney, en stil som kjennetegnes av pulserende beats over catchy riff med ertende, til tider ekstatisk, jentevokal. Kick... It som singel er trolig en god investering, det er EPens mest umiddelbare låt, sammen med avslutningssporet Formel1, som beveger seg i samme lydbilde, med et - som tittelen antyder - enda travlere tempo.

De to låtene imellom klarer imidlertid ikke å leve opp til begynnelse og avslutning, platen er som en norskstil, hvor begynnelsen og avslutningen er viktigst, mens det brister litt på midten, med kjedelige formuleringer og meningsløse setninger uten fremdrift. Lovecandy er unektelig catchy, og fyller PR-lovnaden om sure gitarer til fulle, men etter en lovende åpning stagnerer det hele, og strander litt på at sangen aldri utvikler seg noe særlig, og før det hele er over er vi for lengst lei av det repetitive refrenget om hjertet som "goes chink-a-chink-a-chink", eller noe i den dur. Love the Bomb beveger seg litt over i garasjerock-land, med vrengt gitar og tunge skarptromme-brak som bakteppe for den tostemte, eh... ropinga, noe som fungerer fint, men som vi har hørt så alt for mange ganger nå i disse White Stripes-tider.

Det er ambisiøst av X.lover å legge seg ut med så mange forskjellige stilarter på så få spor, men det er vanskelig å danne seg et bilde av hvor bandet er på vei ut fra disse fire, til det veksler de for mye både med tanke på sjanger og kvalitet. Klarer bandet å finne et litt fastere uttrykk tror jeg det hele kan bli veldig spennende, men foreløpig sliter bandet litt med å "finne seg sjæl", som Finn Kalvik en gang så treffende formulerte det.

Groovissimo

Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955

Det er med et visst vemod man lytter til denne kavalkaden, vel vitende om at dette tonegull representerer et toppunkt som aldri siden er blitt nådd.

Flere: