Varshons

The Lemonheads

CD (2009) - Bad Taste/Smekkleysa / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Cover me

Dando har skrapet sammen et broget lag av venner og drar noen av sine favorittlåter.

Av Bjørn Hammershaug

10.07.2009

Evan Dando - uhelbredelig rotekopp, sosehode, storsjarmør, kvinnebedårer og innimellom - en briljant popsmed, ansvarlig for noen av det tidlige 90-tallets flotteste poplåter og -album. Han snubler seg fremdeles fremover i en platekarriere som har blitt noe ujevn med årene, men som alltid har noen klarsynte øyeblikk.

Dando holder fremdeles liv i sitronhodene, og Varshons er deres andre på bare to år (da hadde det gått ti år siden sist). Som tittelen indikerer er dette en ren coverplate, og den gjenspeiler på sett og vis Dandos liv slik vi kjenner det sett utenfra. Smårotete, sjarmerende og noe ute av fokus, og visstnok inspirerert av musikalske utvekslinger med Butthole Surfer Gibby Haynes (som også har produsert). Det forklarer kanskje den store spennvidden i låtmaterialet.

De 11 sporene spriker nemlig i mange retninger, men alle (med ett uhederlig unntak) har blitt pakket inn med umiskjennelig Lemonheadsk drakt. Det betyr dels småcatchy powerpop, dels vennligsinnet countryrock med Dandos stadig dypere røst i front. Her finner vi "alt" fra gedigne låtskrivere som Townes van Zandt, Leonard Cohen og Gram Parsons til sjokkrocker GG Allin, punkrockerne Fuckemos og Linda Perrys Beautiful (gjort mest kjent av Christina Aguilera).

Sistnevnte valg er blant de mest vellykkede. Tatt helt ned og strippet fri for effekter, stiger det opp en sårbar og håpefull sang av det riktig så vakre slaget. Her gjør The Lemonheads et godt grep. Det samme kan sies om Van Zandts klassiker Waiting Around to Die, en låt som kler Dando godt. Her må særlig Ian Kennedys felespill fremheves, som gir den et raskt, swingende driv (han styrker Fuckemos' Mexico på samme vis). I samme åndedrag kan også Gram Parsons' I Just Can't Take It Anymore i slentrende og jovial utgave nevnes. Trikset med å dempe råere låter brukes gjentagende ganger, og blir mildt sagt ikke så veldig interressant.

Dando er som vanlig omgitt av vakre kvinner, og to av dem griper til mikrofonen: Kate Moss' vokalbidrag på Dirty Robot er ikke av det sterkeste slaget, og elektronisk new wave er heller ikke noe denne gjengen bør forske videre på. Liv Tyler synger derimot krystallvakkert i duett på Leonard Cohens Hey, That's No Way to Say Goodbye uten at den vil rage høyt i musikkhistorien på noen som helst måte.

Det er de gode låtene som er platens styrke, mer enn The Lemoheads' versjoner, som ikke preges av særlig fantasifull glød eller voldsom inspirasjon. Varshons er en hyggelig plate, men ikke så veldig mye mer. Den virker ikke å drevet frem av stort andre årsaker enn å hygge seg i studio med gode venner. Det blir gjerne ikke storslåtte plater av det, men småtrivelig må vi kunne konkludere at det har blitt.

Groovissimo

Serena Maneesh - Serena Maneesh

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere: