Nashville

Josh Rouse

CD (2005) - Rykodisc / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Soulpop-klassisisme

Honningsmurte stemmebånd og musikkhåndverk stramt som en sykkelshorts.

Av Marius Asp

03.03.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

"There are a hundred ways to cover your redneck past," sang Ben Folds. På "Nashville" finner du ti av de redeligste måtene å gjøre det på.

For Josh Rouse, en gang en rotløs, mistilpasset (og sikkert kvisete, tenker jeg meg) amerikansk tenåring med new-wave-oppheng, har sannelig blomstret siden sine spede begynnelser i California, Utah, Wyoming, Nebraska, South Dakota, Georgia og Arizona (noen av stedene han bodde gjennom oppveksten). Nå for tida oppholder han seg blant "oss", nærmere bestemt i Spania, hvor han bor og virker. Det ser ut til å gjøre ham godt - på baksidebildet av det fantastisk lekre coveret (som han står kreditert som designer av), er han langt penere enn jeg husker ham som. Hvis det skulle interessere noen.

Men dette handler om låter. Som hørt på hans forrige fabelaktige langspiller, "1972", et album som har fått voksne menn til å knekke sammen i krampegråt - og kvinner til å løsne på sommerkjolene og liksom bare skli ut av dem, nærmest svevende, vektløse, idet sola legger seg over havoverflaten ved sørlandskysten en febervakker kveld i slutten av juli. Det føles derfor ekstra godt å kunne slå fast at "Nashville" er nesten like flott som forgjengeren.

Låtene, ja. "It's the nighttime" er et kjælent monster av et åpningsstykke, komplett med en subtil steelgitar tredd over et sårt og fengende skumringskorpus du bare vil spille om og igjen, mens du holder i lanken til den du elsker. "Winter in the Hamptons", første singel ut, har blitt sammenlignet med the Mozfather himself - vi snakker i så fall om en svært human og solbrun utgave av den kyniske briten.

"Saturday" og "Sad eyes", på sin side, er to av flere gode eksempler på soulpop-klassisismen Rouse har perfeksjonert fra og med "Under cold blue stars": Her finnes ekko av alt fra Marvin Gaye og Brian Wilson til Kurt Wagner, men med en fantastisk signatur i form av honningsmurte stemmebånd (heia Idol-Ali!) og musikkhåndverk stramt som en sykkelshorts.

Det finnes i det hele tatt ikke en svak låt på "Nashville" - selv om jeg er litt i tvil om evighetskvalitetene til den (i dette selskapet) noe sidrumpa barroom-stomperen "Why won't you tell me what". Litt, altså, men egentlig ikke så veldig.

Idet jeg avslutter dette stykket, leser jeg forresten at Josh Rouse bidrar med én låt på den nært forestående hyllestplaten til det kriminelt undervurderte voksenpop-bandet (eller var det softrock det het?) Bread, med den kanskje beste av låtene deres, "It don't matter to me". Jeg spår herved at også den kan være fin å få med seg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Haust - Powers Of Horror

Jeg vet ikke hvem som stjal kosebamsene til denne gjengen da de var små, men frustrasjonen det ledet til gjør at de fortjener medaljer.

Flere: