cover

Nashville

Josh Rouse

CD (2005) - Rykodisc / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Singer/songwriter / Visepop / Folkpop / Americana / Countrypop / Voksenrock

Spor:
It's The Nightime
Winter In The Hamptons
Streetlights
Carolina
Middle School Frown
My Love Has Gone
Saturday
Sad Eyes
Why Won't You Tell Me What
Life

Vis flere data

Se også:
Under Cold Blue Stars - Josh Rouse (2002)
Subtitulo - Josh Rouse (2006)
El Turista - Josh Rouse (2010)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Soulpop-klassisisme

Honningsmurte stemmebånd og musikkhåndverk stramt som en sykkelshorts.

"There are a hundred ways to cover your redneck past," sang Ben Folds. På "Nashville" finner du ti av de redeligste måtene å gjøre det på.

For Josh Rouse, en gang en rotløs, mistilpasset (og sikkert kvisete, tenker jeg meg) amerikansk tenåring med new-wave-oppheng, har sannelig blomstret siden sine spede begynnelser i California, Utah, Wyoming, Nebraska, South Dakota, Georgia og Arizona (noen av stedene han bodde gjennom oppveksten). Nå for tida oppholder han seg blant "oss", nærmere bestemt i Spania, hvor han bor og virker. Det ser ut til å gjøre ham godt - på baksidebildet av det fantastisk lekre coveret (som han står kreditert som designer av), er han langt penere enn jeg husker ham som. Hvis det skulle interessere noen.

Men dette handler om låter. Som hørt på hans forrige fabelaktige langspiller, "1972", et album som har fått voksne menn til å knekke sammen i krampegråt - og kvinner til å løsne på sommerkjolene og liksom bare skli ut av dem, nærmest svevende, vektløse, idet sola legger seg over havoverflaten ved sørlandskysten en febervakker kveld i slutten av juli. Det føles derfor ekstra godt å kunne slå fast at "Nashville" er nesten like flott som forgjengeren.

Låtene, ja. "It's the nighttime" er et kjælent monster av et åpningsstykke, komplett med en subtil steelgitar tredd over et sårt og fengende skumringskorpus du bare vil spille om og igjen, mens du holder i lanken til den du elsker. "Winter in the Hamptons", første singel ut, har blitt sammenlignet med the Mozfather himself - vi snakker i så fall om en svært human og solbrun utgave av den kyniske briten.

"Saturday" og "Sad eyes", på sin side, er to av flere gode eksempler på soulpop-klassisismen Rouse har perfeksjonert fra og med "Under cold blue stars": Her finnes ekko av alt fra Marvin Gaye og Brian Wilson til Kurt Wagner, men med en fantastisk signatur i form av honningsmurte stemmebånd (heia Idol-Ali!) og musikkhåndverk stramt som en sykkelshorts.

Det finnes i det hele tatt ikke en svak låt på "Nashville" - selv om jeg er litt i tvil om evighetskvalitetene til den (i dette selskapet) noe sidrumpa barroom-stomperen "Why won't you tell me what". Litt, altså, men egentlig ikke så veldig.

Idet jeg avslutter dette stykket, leser jeg forresten at Josh Rouse bidrar med én låt på den nært forestående hyllestplaten til det kriminelt undervurderte voksenpop-bandet (eller var det softrock det het?) Bread, med den kanskje beste av låtene deres, "It don't matter to me". Jeg spår herved at også den kan være fin å få med seg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gluecifer - Automatic Thrill

(Epic)

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion