cover

Big Town Playboy

Omar Kent Dykes

CD (2009) - Ruf / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Texas-blues

Spor:
Big Town Playboy
 
Up Side Your Head
I Can't Judge Nobody

Think

Mary Mary

No More Doggin'
Hello Mary Lee

Close Together
Dream Girl
Since I Met You Baby
Man Down There

King Bee

Referanser:
Jimmy Reed
Little Frank Sims
Eddie Taylor
Slim Harpo
Jimmie Vaughan

Vis flere data

Se også:
On the Jimmy Reed Highway - Omar Kent Dykes & Jimmie Vaughan (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Omar does Texas

Dykes gir seg i kast med nok et knippe bluesklassikere - denne gang fra et variert utvalg favorittartister - og gir dem The Texas Treatment.

Jeg var blant dem som synes Omars forrige utgivelse med Jimmie Reed-covere (On the Jimmy Reed Highway) var en av de tøffeste blues-utgivelsene i 2008. Nå er han tilbake i samme spor, men denne gang er det et mer variert utvalg covere av diverse gamle klassikere, selv om Reed er representert med tre låter også denne gang. Bandet er stort sett det samme, med et knippe Texas-veteraner som Derek O'Brien på gitar, Wes Starr på trommer, Lou Ann Barton på vokal, Jimmie Vaughan på gitar og Ronnie James på bass - han bor vel nå i Austin, Texas han også. Munnspillerne Kim Wilson og Gary Primich er byttet ut med James Cotton og Lazy Lester.

Selv om låtutvalget er mer variert, så dreier det seg her om en solid dose Texas-blues. Låtene gis en umiskjennelig Texas-drakt, og sånn sett minner dette meg om de gode gamle utgivelsene på Antone's Records. Likevel er Big Town Playboy hakket daffere enn The Jimmie Reed Highway – noe av overskuddet som oset av den forrige utgivelsen er ikke i like stor grad til stede her. Likevel må jeg si det låter utrolig fett fra første stund når Eddie Taylors klassiker Big Town Playboy brøyter seg vei ut av høytalerne. Soundet og konseptet er rett og slett fett.

Det bør imidlertid sies - selv om det vel er å banne i blueskirka - at Vaughan ikke lenger er den mesteren han var på gitar. Han er fortsatt übercool i spillestilen, men det sitter lissom ikke teknisk lenger. Det samme gjelder til en viss grad Derek O' Brien, og det gjør at gitarene høres litt daffe ut på Big Town Playboy.

Noe av det samme gjelder Cotton og Lesters spill. De er gamle mestere, bevares, men det er ikke veldig høy kvalitet over munnspillet deres mer. Nå er det vel primært rytmen og grooven som er viktigst på denne plata, så sånn sett er ikke soloprestasjonene veldig viktige, men det svingte litt mer av Reed-coverne sist. Kompet er heldigvis fortsatt topp-trimmet, og det legger et perfekt fundament for Omar og Bartons stemmer. Jeg synes Omar har en steintøff stemme, og selv om han ikke har det store spennet, så egner den seg perfekt til denne type blues.

Barton, som her bidrar på to spor, er en sann glede å høre på. Hun har faktisk ikke mistet noe av den gamle gløden i stemmen, og man kan bare undres over hvorfor hun ikke har gitt ut en plate siden 1989! Det hadde vært noe, Ruf Records, en skikkelig Texas blues plate med Barton. Låtene hun bidrar på er blant platas klart beste. Sjekk Think og Close Together – supre saker som eleveres til et høyere nivå på grunn av den utrolig sløye vokalen til Barton. Det bringer frem minner fra Antone's bluesklubb i 1995, der Barton kaksete og kjederøykende på scenen leverte den mest utrolige Texas blues, med Johnny Moeller på gitar. Sigarettene kastet hun nonchalant ut på gulvet foran scenen før hun tok en slurk whiskey og tente en ny sigg. Ah, gode tider!!

Andre favoritter på dette albumet er Hello Mary Lee, en av tre låter fra Louisiana-selskapet Excellos arkiver, der Lazy Lester er i sitt rette element. Det gynger og svinger grymt av denne og Slim Harpos King Bee. Jeg liker også faktisk Omars versjon av Ivory Joe Hunters Since I Met You Baby også. Dream Girl og Man Down There derimot er litt tråe, og det må sies at monotonien flere ganger lurer bak døra på denne utgivelsen.

For selv om coverne er fra såpass forskjellige artister som Jimmy McCracklin og Jimmy Reed, så gis alt en extreme Texas makeover, og det er på en måte både positivt og negativt. Positivt i den forstand at Omar og bandet fyller disse låtene med hele sin Texas tyngde, og det låter tross alt fett. Det kan bli litt negativt i den forstand at låtmaterialet blir for ensformig utført og dermed ikke noe du spiller i timesvis. Big Town Playboy mangler noen skinnende soloprestasjoner for å bryte opp og sprite opp låtene.

Likevel, jeg er en sucker for Texas blues når det utføres såpass gjennomført som dette, så jeg anbefaler kjøp. Men vær klar over at den gjengse fan kan klare seg med fjorårets Jimmie Reed Highway.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Shins - Chutes Too Narrow

(Sub Pop)

Ein 34 minuttar fyldig popdropspose med 10 utsøkte smaks- samansetningar til å suge lenge og fornøyd på.

Flere:

The Felice Brothers - Yonder Is the Clock
Okkervil River - Down the River of Golden Dreams