cover

Little Lucid Moments

Motorpsycho

CD (2008) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


New morning

Ny trommeslager, retur til røttene og nytt liv for et av tidenes desidert beste og viktigste norske rockeband.

Gjennom svake plater - til Motorpsycho å være - i dette tiåret, og en nær-døden opplevelse med Håkon Gebardts avgang, har et av norsk rocks flaggskip vært i fritt fall lenge - der countryutgaven i The Tussler og det to år gamle duofremstøtet Black Hole/Black Canvas likevel berger noe av verdigheten de siste årene, selv om sistnevnte føltes mer som et siste sprell før leggetid. 90-tallets desidert viktigste og beste norske band gikk seg vill utover 2000-tallet, og har strengt talt ikke levert noe virkelig betydelig siden ti år gamle Trust Us.

Det har vært mye vakkert og veldreid over de siste popflørtende platene fra veteranene, men som med originalene blant popens eksentriske skruer mistes dynamikk og følelsen av et levende band, uansett hvor flott det enn måtte låte. Leken med Brian Wilson tappet krefter, og da tidenes desidert beste trommeklaskende tromsøværing valgte bluegrass og Bettan lignet trønderne en døende dinosaur. På 90-tallet var Motorpsycho blant de beste i verden - det har de ikke vært i dette tiåret.

Little Lucid Moments er en "bære eller briste" plate. Ny trommeslager er hentet inn på permanent basis, i et forsøk på å finne igjen bandfølelsen ved å gå tilbake til det lekende, psykedeliske og blytunge trioformatet – selve motoren i trøndernes storhet og kraften bak fem merkesteiner mellom 93 og 98. Og la det ikke herske noe tvil: Den nye trommisen Kenneth Kapstad hopper kanskje ikke like langt som Wirkola, men han kommer langt ned i bakken og setter et fjellstøt nedslag! Men viktigst av alt – han følger lekende lett Sæther og Snah i et forfriskende dykk tilbake til dronende fasinasjon og hard lekende rock igjen. Kapstad er nullpunktet, en ny start og redningen til Motorpsycho. Det føles i alle fall sånn.

Fire låter, knappe timen. Det 21 minutter lange tittelkuttet er sågar en suite på fire deler. Sammen med overgang til kunstneriske og elektronicajazz-hippe Rune Grammofon vitner det selvsagt om et band som står frem som pretensiøst så det holder. At Motorpsycho i tillegg er musikalsk drøye og ambisiøse gjør at bandet - vel vitende om det - legger hodet for hogg. Little Lucid Moments er innspilt i Athletic Sound i Halden med Kai Andersen og Sven Olsen bak spakene. Helge Steen, aka Deathprod, har bidratt som lydtrollmann og ta med at innpakkingen er av velkjent Kim Hiorthøy-kvalitet - kryptisk, stilren og gjennomarbeidet. Det meste er med andre ord slik det nesten alltid har vært, selv om Motorpsycho i 2008 står frem med fornyet trass og beundringsverdig gi-faen-mentalitet.

Musikalsk hopper bandet bakover og lar låtene flyte av gårde mellom frådende stryk og rolige partier. Fylt opp av fargesprakende psykedelia, lekende prog, hissig punk, massiv kraut, jammende impro og jazzaktig frihet, er det likefullt den harde og tunge rocken som ligger i bunn. Og selv om låtfokuset er borte, er de lange låtene fylt opp av kontraster og brudd, og kan like gjerne sees på som mange korte satt sammen med en intens helhetlig albumfølelse. Til å begynne med litt disig, men etter hvert klarere og klarere. Little Lucid Moments avslører nye detaljer for hver gjennomgang og for de tålmodige vil den vokse seg til en temmelig mektig flod, selv om jeg nok tror at de mest låtorienterte av fansen vil hoppe av før havet nåes.

For de av oss som liker at Motorpsycho er mer Sonic Youth enn Beach Boys er det nye albumet til trønderne et definitivt skritt i riktig retning, og når det er så mye overskudd plantet i rillene overser jeg glatt at det er partier som med fordel kunne vært økset bort, for på sitt beste fremviser trioen dynamikk og kraftfull lek vi må et stykke tilbake for å finne maken i egen katolog. Følelsen av et levende band trer frem, og for Bent Sæther og Hans Magnus Ryan må det være intenst tilfredsstillende å vite at fremtiden igjen kan skimtes for et nyvåknet Motorpsycho.

Sammen med sine norske naboer i platehyllen fremvises det kraft fra veteranene på den norske rockescenen så langt i år. Nordlendingene med sin exit, trønderne med en ny start. Med Little Lucid Moments fremstår Motorpsycho igjen som veldig relevante og et band det er lov å forvente noe av. Om noen uker er trioen på veien, og for første gang på lenge ser jeg virkelig frem til å se dem på en scene.

comments powered by Disqus

 



Hallvard Sægrov
2008-04-06Hæ??

Nå blir jeg provosert her! Motorpsycho gikk seg vill på 2000-tallet? Ikke søren (misjonsbanning, ja)! Let Them eat Cake og Phanerothyme er superduper popmusikk, mens Black Hole/Black Canvas var et comeback av en kvalitet jeg ikke turde håpe på en gang. Beklager, men dette er den største skrivebommen jeg har sett her.

Odin
2011-01-18ENIG!

Enig!
Liker det gamle og det nye av MP, men det LTEC og Phanerothyme er de to albumma (kanskje inkludere Love Cult) med best oppbygging og beste klimax!!

2011-01-21Popen var utstudert og kunstig. De er et progband.

Det er jo ikke noen uvanlig oppfatning at perioden mellom Cake til og med Love Cult er den minst vellykkede i katalogen.

Jeg er enig i at Black Hole/Blank Canvas var et comeback jeg ikke turte å håpe på. Men det er vel nettopp pga det villsporet Motorpsycho hadde rotet seg inn på.

Let them eat cake og Phanerothyme har sine små fine øyeblikk, mens It's a Love Cult har nærmest ingenting.
Sammenlignet med hvor fantastisk Motorpsycho låter nå, virker første halvdel av 2000-tallet temmelig blodfattig.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo