cover

Arular

M.I.A.

CD (2005) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk / World

Stiler:
Dancehall / Hip-Hop / Elektronika / Etnisk

Spor:
Ba-na-na Skit
Pull Up the People
Bucky Done Gone
Fire Fire
Freedom Skit
Amazon
Bingo
Hombre
One For the Head Skit
10 Dollar
Sunshowers
Galang
M.I.A.

Referanser:
Asian Dub Foundation
Missy Elliott
Dizzee Rascal

Vis flere data

Se også:
Maya - M.I.A. (2010)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Skamløst fengende

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Ja, de har rett, alle som har brølt og skreket og ropt det ut: At Arular av M.I.A. er en sensasjonell debut. At dette er en av årets beste plater, at dette er en plate som setter en ny standard for hva dansemusikk kan være, for hva verdensmusikk kan være, for hva elektronisk musikk kan være, for hva hiphop kan være.

Det skjer ofte: Kritikere utroper en plate til et mesterverk. Dette skjer også ofte: En artist selger massevis med plater. Men det er ikke så ofte at dette sammenfaller. Ofte er kritikerne lunkne til platene som selger mest, og folket kjøper ikke platene som kritikerne har rost opp i skyene. Men det finnes unntak. I fjor var alle, mer eller mindre uten unntak, enige om at Phoenix hadde levert et popmesterverk med Alphabetical. For noen år siden opplevde Håkan Hällström det samme. Og nå: M.I.A., en 28-årig kunststudent fra London, har overbevist oss om at platen Arular er en sensasjon. Skamrost av norske og internasjonale kritikere. I skrivende stund på 23. plass på VG-lista. Vi som gjerne vil tenke på oss selv som musikk-kjennere kan reagere på dette på to måter: Vi kan avvise hypen, og si at "dette har sine øyeblikk, men er det SÅ bra?" For det er kanskje litt pinlig at ALLE plutselig liker det samme som oss... Eller så kan vi gjøre noe helt annet: Vi kan gi oss helt over til dette, og akseptere at det bare er deilig, deilig, deilig at en samlet menneskehet nå har forstått hvor dansemusikkens fremtid ligger...!

Dette ble mange innledningsfraser. Noen konkrete opplysninger: M.I.A. heter egentlig Maya Arulpragasam. Hun har student kunst ved den anerkjente skolen St. Martins i London. Faren hennes er en sentral figur i De tamilske tigrene, opprørsbevegelsen i Sri Lanka (og det bruker hun for det det er verdt - sangene er fulle av krigs- og opprørsmetaforikk). Nå har hun gitt ut sin første plate.

Musikken er vanskelig å beskrive; et slags møte mellom dancehall, elektronika, hip hop og verdensmusikk. På overflaten er det en enkel plate. De musikalske elementene er få: I bunnen ligger det drivende, aggressive rytmer, basert på trommemaskiner, synth og bass. Oppå dette legger M.I.A. sin særpregede vokal. Mest inspirasjon henter hun i dancehallens halvpratende, halvsyngende stil. Dette er ikke rap, for alle låtene har melodisk særpreg - ikke bare i refrenget, men tvers gjennom. Men det er heller ikke R&B eller reggae. Fokuset ligger ikke på melodi eller sangstruktur, men på rytme, gjentagelse og suggesjon. Dette kan være en mulig referanse: Missy Elliott møter Asian Dub Foundation på en jamsession i Jamaica, med en superintelligent London-DJ til stede som kvalitetsgarantist.

Hva er det da som gjør dette så bra? Sant og si er jeg ikke helt sikker. Min første reaksjon da jeg hørte platen var å dra for gardinene, skru opp lyden og bare bevege meg gjennom rommet i takt med musikken. Selv om jeg var helt nykter, føltes det litt som å komme i transe. Noe av det mest slående med Arular er nemlig hvor suggererende det er. Sangene gjentar seg selv, vokalen gjentar seg selv, rytmene gjentar seg selv, men uten at det blir kjedelig eller trøttende. Tvert om: Det blir mer og mer intenst. Utover platen suges man bare mer og mer inn i musikken. Men beroligende er det ikke. Dette er ikke platen du setter på en lys sommermorgen når du leser avisen og drikker kaffe mens du hører på dagen som langsomt tar til. Men når du trenger et energikick, når festen holder på å dabbe av, når dansegulvet trenger det lille ekstra, da er Arular platen for deg.

Det ville likevel være urettferdig mot M.I.A. å redusere dette til BARE dansemusikk. Ja, dette er den mest fengende dansemusikken som er skapt etter at funken døde med Prince på 80-tallet en gang. Men det er også mer. De rytmiske og musikalske strukturene på Arular er så komplekse at den tåler gjenlytt etter gjenlytt. Dessuten er faktisk M.I.A. en vokalist av rang. Ikke så å forstå at hun kan sammenlignes med vokaldronninger som Aretha. Det som imponerer er ikke stemmeprakten, men rytmikken. M.I.As stemme fungerer ofte som et rytmeinstrument i seg selv. Hun synkoperer, scatter og rapper på en måte som faktisk utvider rytmen. Denne musikken, men med en annen, streit vokal, ville garantert vært gørrkjedelig. På denne platen er M.I.As slentrende og personlige vokalstil mer enn halve opplevelsen.

Hva skal man så si om innholdet i sangene? M.I.A. har allerede rukket å bli politisk kontroversiell. Som nevnt er M.I.As far med i den tamilske opprørsbevegelsen, og det preger platen (det kan nevnes at M.I.A. og moren dro til England da M.I.A. var 10 år, og etter det har de ikke sett faren). På coveret poserer M.I:A. i grønne militærklær. Sangene nevner ofte krig, bomber og sånt. I blant avbrytes musikken av geværlyder. I bunnen ligger det noe politisk: Et engasjement for de undertrykte. Dette har skapt debatt: Støtter M.I.A. terrorisme? Promoterer hun vold? Likevel lurer jeg på om ikke dette er like mye gimmick som substans. Sangene er aldri entydige. Mesteparten går det ikke an å forstå (hvertfall ikke for vanlige nordmenn), ettersom M.I.A. synger på en slags dancehall-engelsk med mange rare ord. Stort sett handler sangene om tøys og tull og ingenting, med krigseffekter som skal gjøre det litt mer spennende. Krig selger, opprør selger, militæreffekter selger. Likevel, på tross av de mange tulletekstene, kommuniserer denne platen noe: Rastløshet, uro og forandring. Delvis på grunn av tekstene, delvis på grunn av den urolige musikken.

M.I.A. har vist at det går an å lage musikk som er dansant og kommersiell samtidig som den er nyskapende. Dette har truffet verden som en bombe (for å bruke et av M.I.As favorittuttrykk). Og det er fullt fortjent.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Frank Sinatra - The Christmas Collection

(Reprise)

Vår anmelder mener at dette er ribbe og kalkun for en Sinatrabeundrer.

Flere:

Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe
Jack White - Blunderbuss