cover

Gipsy Freedom

Wooden Wand and the Vanishing Voice

CD (2006) - 5 Rue Christine / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Frifolk / Frijazz / Avantgarde / Alternativ / Eksperimentell rock / Psykedelia

Spor:
Friend, That Just Isn't So
Didn't It Rain
Don't Love the Liar
Hey Pig He Stole My Sound
Sun Sets On Clarion
Dread Effigy
Dead End Days With Ceasar
Genesis Joplin

Referanser:
Albert Ayler
The Velvet Underground
The No-Neck Blues Band
Sunburned Hand of the Man
Animal Collective
Jackie-O Motherfucker

Vis flere data

Se også:
L'un Marquer Contre la Moissonneuse - Wooden Wand and the Vanishing Voice (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


WW<>VV

Regndans, solfest og frilek fra denne skogens trollmann. Nå er Daniel Carter med på jakten etter musikalsk frihet.

Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske "frifolken", til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets "frihetsfølelse" og psykedelia.

Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.

Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale Didn't It Rain, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. Didn't It Rain går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. "Didn't It Rain, rain, rain, Didn't we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord..." messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle kilmaks som ligger her, så står denne låten igjen som den mest vellykkede her.

Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange Dead End Days With Ceasar. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets The Gift (White Light/White Heat) - i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. Dead End Days With Ceasar tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte Genesis Joplin avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.

Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. Hey Pig He Stole My Sound stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte Don't Love the Liar er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som her blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. Sun Sets On Clarion fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger Dread Effigiy frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.

Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Bulletproof Wallets

(Epic)

En gang i tiden var Wu-Tang banebrytende. Dømmer man ut fra GFKs nye plate har de gått over til å lage helt vanlig, rett fram jævlig bra musikk.

Flere:

Wauvenfold - 3fold
Arve Henriksen - Sakuteiki